Fossegrim

 

Tablo reader up chevron

Introduction

Dette er andre utkast av Underverden. 

her møter vi Ylva som blir dratt inn en verden hun ikke viste eksisterte, en verden fylt med overtro og underjordiske. Ylva må nå slåss en kamp, en kamp hun aldri trodde hun skulle måtte slåss for. kampen for sitt liv. 

Comment Log in or Join Tablo to comment on this chapter...

Kapittel 1

En kjølig bris blåste gjennom det brune håret til Ylva. Hun sto alene ute på terrassen i femte etasje. Hun la armene sine rundt seg selv som for å beskytte seg best mulig mot den kjølige kveldsluften.

De fregnete armene hennes var allerede nuppete med gåsehud. Hun vurderte ett lite sekund å gå inn igjen, men slo tanken fra seg i det en høy jente latter skar gjennom musikken fra leiligheten. 

Hun var blitt inviterte på klassefest for å feire at første eksamen var vel overstått. Nesten alle fra studiet var her. Likevel kjente hun nesten ingen av dem.

Bortsett fra Markus. Han var den ene vennen hun hadde klart å skaffe seg i løpet av året som var gått. Den største grunnen til det var nok det at de kom fra samme område og søkte automatisk tidlig sammen siden ingen av dem hadde kjent noen andre når de begynte på universitetet, og de hadde holdt sammen siden.

Markus hadde vært hennes trygge havn. Uansett hvor usikker hun følte seg så visste hun at det var en plass ved hans side som ventet på henne. Så lenge Markus var der slapp hun å være alene.

Det var ikke det at hun ikke hadde prøvd å passe inn. Det var mer det at hun ikke fikk det til. Det var som om hun kom fra en annen planet, noen ganger ble hun faktisk usikker på om de hadde vokst opp i samme land.

De andre jentene i klassen levde mer gjennom mobilen sin og sosiale medier. Ylva derimot levde gjennom bøkene sine. Hun var overbevist om at hvis hun mistet telefonen sin ville hun ikke merke det før neste sag.

Ylva hadde prøvd å være med i samtalene, men hadde lite å komme med selv og ente med å heller sitte stille å lytte. Hun foretrakk heler å sitte gjemt på biblioteket med nesten i en bok en å høre om hvor mange og hvem de andre hadde ligget med siden sist.

Det var ingen som var uvennlige med Ylva, tvert imot. Det var mer det at når de var sammen var det noe som ikke helt klikket. Noen som gjorde at Ylva falt ut og ble fort glemt i bakgrunnen.

Hun ble alltid invitert med på fest, og hun ble alltid med i håp om at den festen ville bli annerledes. Det ble den aldri.

Ylva trakk inn pusten og dyttet seg selv vekk fra rekkverket hun hadde stått og lent seg inntil. Det var nok alene tid nå, dessuten var det altfor kalt til å være ute stort lengre.

Hun skulle akkurat til å gå inn igjen i det musikken og parten fra leiligheten ble høyere og Markus kom ut gjennom terrassedøren. Han lukket den bak seg og lyden ble igjen dempet.

“Jeg har lett etter deg” Markus kom og stilte seg ved siden av henne. Han hadde på seg en tettsittende hvit skjorte, som var så stram at hver eneste muskel under syntes. Det mørke håret som vanligvis levde sitt eget liv hadde han kjempet en tapper kamp mot og vunnet. Det var kjemmet bakover om samme med de velstelte klærne fikk det til å se ut som om han var en fyr med penger. 

Markus hadde stilt seg så nærme henne at hun kunne kjenne varmen fra huden hans stråle ut mot henne og ga henne en frysing som gikk gjennom hele kroppen.

“Fryser du?” han så på henne med de intense blå øynene sine.

“Ja” svarte hun kort. Hun hadde egentlig lyst å gå inn igjen, men etter uttrykket til Markus å dømme hadde han andre planer. Ylva Løftet opp vinglasset hun hadde hatt med seg ut og tok en god slurk.

Markus flyttet seg bak henne og la de kraftige muskuløse armene sine rundt henne, og lente hodet sitt fremover. Hun kunne kjenne de varme leppene hans berøre øreflippen

“Bedre?” hvisket han med øm stemme.

Ylva svelget tungt. Kroppen hennes hadde stivnet helt og hjertet hennes dundret i brystet. Hun var bedre, hun var i hvert fall ikke like kald lengre. Samtidig klarte hun ikke helt å slappe av. Hun klarte ikke å forstå om dette var en vennlig gest eller om han var ute etter noe mer.

Hun kunne ikke huske at Markus noen gang har oppført seg romantisk mot henne, likevel føltes dette fryktelig intimt.

Markus var ingen stygg fyr, og hadde stadig vekk en eller annen jente på lur. Tanken hadde aldri slått henne at hun kunne være en av disse jentene. Ville hun egentlig være en av de jentene?

De sto slik i noe som føltes som en evighet. Ylva kjente at hun begynte å bli utålmodig, og så måtte hun virkelig tisse.

Hun prøvde å smyge seg ut av armene hans, men Markus løsnet bare grepet om henne litt og snudde henne rundt slik at hun var vendt mot ham. Blikket deres møttes igjen. Det var en hunger i øynene hans hun ikke hadde sett der før. Ylva begynte virkelig å føle seg ukomfortabel.

“Du ser så deilig ut i kveld” ett lekent smil kruset leppene hans. Ylva ble helt målløs dette gikk virkelig ikke i ønsket retning, og før Ylva fikk sømmet seg nok lente han seg mot henne og kysset henne.

Ylva ble så satt ut at hun bare sto der helt stille og kysset ham tilbake. Han klemte henne tettere inntil seg og kysset henne hardere.

Munnen hans tvang hennes egen åpen, og tungen hans begynte å leke med leppene hennes.

Ylva kjente en panikk begynte å spre seg opp fra magen hennes. Hun hadde kysset før, og klint for all del, men kysset fra Markus ga ikke den fluffy varme følelsen ett kyss vanligvis ga. Dette kysset føltes bare galt på alle måter.

Ylva gjorde ett tappert forsøk på å dytte tungen hans tilbake i munnen hans med sin egen tunge. Noe som viste seg lett kunne komme på listen over de dummeste tingene hun har gjort.

Markus tok det hele som en invitasjon, og stappet hele tungen sin inn i munnen hennes. Hun følte seg helt hjelpes løst der hun sto låst i ett kyss hun virkelig ikke ville.

Hun følte seg svak for å ikke klare å stå imot, samtidig var hun redd for hva som ville skje om hun klarte å bryte seg løs. Ville hun ha en sjanse. Grepet han hadde om henne var så hardt at hun klarte å vidt å bevege seg, men verst av alt ville hun miste Markus som sin eneste allierte om hun dyttet ham vekk.

Hun visste hva hun burde gjøre. Hva hjernene hennes sa hun burde gjøre. Likevel sto hun der, og lot han gjøre akkurat som han ville.

Det verste med det hele var at en del av kroppen hennes ville ha mer. Den likte å bli tatt på å kjenne at noen hadde lyst på henne. I mens var det en annen del av henne som skrek at hun skulle løpe.

Ylva kjente seg ør. Vinflasken som sto nesten helt tom på stuegulvet inne begynte å virkelig få overtaket på henne. Hun hadde drukket mye og fort for å drukne den sosiale angsten hun følte på.

Markus presset henne bakover og hun kunne kjenne rekkverket skjære seg inn i ryggsøylen hennes. Ylva ga fra seg ett lite klynk som fikk hendene hans til å gli over kroppen hennes.

Hun prøvde å fortelle seg selv at Markus var kjekk, for det var han jo egentlig og. Som om det skulle rettferdig gjøre det som var på vei til å skje.

Han begynte å kysse henne nedover nakken. Hun kunne kjenne den ru tungen hans gli over huden samtidig som hånden hans forsvant opp under skjørtet på den korte svarte kjolen hennes.

Fingertuppene hans begynte å leke med trusekanten hennes før de gled ned under. Ylva kunne kjenne han gliste mot nakken hennes.

“Ser man det” Ordene hans rykket henne ut av transen. Ylva løftet opp armene og dyttet ham hardt fra seg. Kveldskulden slo inn i henne i det Markus vaklet bakover.

Han så på henne med store overraskede øyne. Det var tydelig at dette ikke var en situasjon han var vant med å være i.

“Jeg må på do.” Mumlet hun med grøtet stemme og smøg seg forbi ham inn i leiligheten. Hun kunne kjenne blikket hans bore seg inn i ryggen hennes.

Ylva forsvant inn i gangen hvor doen var. Hun måtte tross alt veldig tisse også.

Hun hadde lagt hånden på dørhåndtaket til badet i det hun fikk øye på den lille svarte vesken som lå sammen med jakken hennes i en krøll på gulvet.

Hodet hennes ble helt tomt og før hun riktig fikk tenkt seg om tok hun tingene sine og smatt ut gjennom inngangsdøren.

Hun tenkte ikke på konsekvensen av å forlate Markus alene på terrassen ventende på at hun skulle komme tilbake. Det eneste som sto i hodet hennes var at hun måtte komme seg vekk. Før hun ville bli med på noe hun ville angre på senere.

Hun løp så fort beina kunne bære henne med veska under armen. Jakken hadde hun slengt på seg mens hun hadde stormet ned trappen. For dårlig tid til å vente på at heisen skulle komme.

Ylva løp nedover gaten i retningen av sin egen lille leilighet. Uten å tørre og snu seg for å se om Markus fulgte med på henne fra terrassen fem etasjer over henne der de begge hadde stått og klint bare for noen minutter siden.

*

Det var faktisk så vidt Ylva rakk doen hjemme. Mens hun satt der sammenkrøpet kunne hun ikke annet enn å føle seg elendig og skitten.

Hun hadde fortalt seg selv om igjen og om igjen at et bare hadde vært litt klining. Folk gjorde det jo hele tiden.

Ylva var usikker på om følelsen kom av at det var Markus som hadde kysset henne eller om det var hennes dårlige evne til å stå imot. Hadde hun virkelig ikke mer selvrespekt enn som så.

Ylva forsvant inn i dusjen. Hun var av den oppfatning av at de fleste problemene forsvant etter en god varm dusj. For å ikke snakke om at hun virkelig måtte få vasket bort spyttet til Markus som var over hele nakken hennes.

Dusjen hadde gjort lite for å få bort den kvalmende følelsens om hadde plaget henne siden Markus begynte å holde rundt henne. Den ble i hvert fall ikke mindre i det hun oppdaget det hissige røde sugemerket hun hadde fått på naken.   Hvem lagde sugemerker lengre. Ylva grøsset mens hun gned hånden over merket som om det ville hviske bort det forferdelige barnslige beviset for hva som hadde skjedd.

Hun orket ikke å tørke håret selv om hun visste at det mest sannsynlig ville se ut som en afro i morgen. Hun var altfor sliten til å bry seg stort om det. Det eneste hun ville nå var å sovne og glemme det hele.

*

Ylva våknet med ett rykk nesten morgen. Hun følte seg utrolig kvalm og denne gangen var det en logisk grunn bak. Hun sjanglet inn på badet og kastet opp det som var igjen av gårsdagens måltider.

Mens hun hang der over doskålen med dunderne hodet og spyttet ut de siste restene av spyet kom hun til og tenkte på at hun faktisk måtte møtte Markus igjen, og ikke når som helst heller. Det var obligatorisk på mandag. Så det ville si at hun måtte møte opp på forelesing om hun ville eller ikke. Ylva stønnet så høyt at ekkoet fra doen gjallet gjennom hele rommet.

Hun hadde virkelig rotet det til for seg selv nå. Det burde ikke ha vært noe problem å møte opp på forelesing igjen. Det å late som om ingenting har skjedd, men hvordan kunne hun noen gang se Markus inn i øynene igjen etter at han hadde hatt tungen sin halvveis ned i halsen hennes, for å ikke snakke om hånda. Ylva ble tomatrød i ansiktet. Hun reiste seg opp fra gulvet og skylte ansiktet. Sugemerket hadde gått fra rødt til mørkelilla. Det var virkelig ikke pent å se på.

Markus hadde ikke vært den eneste gutten som noen gang hadde tatt på henne. Hun hadde hatt sex før. Likevel så var det noe med Markus intim og hennes eget navn som ikke helt hørte sammen.

Ylva gikk ut i den lille stuen sin som både var stue, soverom og kjøkken i ett. Blikket hennes gikk mot det store og det eneste vinduet hun hadde i leiligheten.

Utsikten var ikke mye å skryte av. Det var blokker overalt så langt øyet kunne se.

Hjertet hennes ble flyt med en lengsel. En lengsel faren hennes hadde lært henne å ha.

Lengselen etter å kjenne frisk luft i lungene. Kjenne myk mark under føttene. Stilheten og freden man bare kunne finne i naturen.

Det fantes ikke ett annet sted som roet henne ned på samme måte som skogen og villnatur gjorde. Det var da hun bestemte seg for å gjøre det hun kunne best. Å rømme fra det som var vanskelig.

Comment Log in or Join Tablo to comment on this chapter...

kapittel 2

Ylva var lik sin mor på mange ting, men var det en ting hun hadde arvet fra sin far så var det kjærligheten for naturen.

Naturen var blitt en form for medisin for henne. En kilde for å roe ned nervene når ting ble for vanskelig. Hun hadde gjort det så lenge hun kunne huske. Ylva var vokst opp med fire eldre brødre og fikk stadig gjennomgå. Det hadde alltid vært godt å ha ett fri sted. Ett sted hun kunne være bare Ylva.

Ett slikt sted hadde hun ikke hatt når hun flyttet til byen. Hun hadde vokst opp med at skogen hadde vært hennes nærmeste nabo. Her var den så langt unna at hun måtte kjøre for å nå skogkanten. Hun hadde rett og slett ikke tatt seg bryet, men nå som hun kjørte oppover landet kjente hun beina dirre utålmodig etter å endelig kunne komme til bruk igjen.

Ylva hadde ikke planlagt en lang tur. Hun måtte tross alt tilbake til hverdagen på mandag, men hun hadde pakket med seg det lille teltet hun hadde fått av foreldrene til jul.

Hun hadde en mistanke om at det var ett stikk fra faren til å gå henne til å bli mer aktiv igjen. Hun hadde tross alt lagt på seg en liten del siden hun flyttet hjemme fra. Sitte å gomle sjokolade hver kveld var ikke på toppen av listen hennes over ting det var lurt å gjøre.

Faren hennes var blitt overlykkelig når hun tidligere på dagen hadde sendt en melding om planene hennes for resten av helgen.

De hadde gått samme tur mange ganger da hun ar liten. Det var den perfekte dagstur med ett område man kunne campe før man snudde og gikk samme vei tilbake neste dag.

Ylva stoppet bilen på en liten parkeringsplass, og tok på seg sekken. Den var sykt tung. Hun hadde prøvd å pakke med seg minst mulig turen lettest mulig for seg selv.

Det var en deilig solrik dag, hverken for varm eller kald. Ylva trakk inn pusten og kjente lykkefølelsen spre seg i kroppen.

Markus og gårsdagens ubehageligheter var som forduftet fra tankene i det hun begynte å bevege seg innover skogen.

*

Ylva hadde glemt å sjekke klokka i det hun hadde begynt å gå. Det eneste tidsbegrepet hun hadde var at solen som en gang hadde stått høyt oppe på himmelen var nå på vei ned overtretoppene, og gjorde skyggene lange.

Stien hun hadde begynt å gå på hadde blitt ganske mye mer okkupert enn hva den var i starten og var blitt ganske mye tyngre å gå.

Kroppen hennes var blitt øm og svett. Det som hadde virket som en fryktelig god idé tidligere på dagen, var nå forvandlet til en ikke fult så god idé.

Det eneste som var positivt akkurat nå var at selv om furu trærne sto tett i tett, og alt så egentlig ganske likt ut. Var det små tegn som viste henne at hun nærmest seg plassen hvor hun skulle slå leir.

*

Ylva slapp ut ett gledeshyl i det hun fikk øye på lysningen, og spurtet de siste meterne før hun slengte av seg den tunge sekken, og la rett ut på bakken i stjerne formasjon.

Kroppen sank sammen i glede av å endelig kunne slappe av. Den verket på steder hun ikke visste hun kunne verke en gang.

Mangen henne rumlet protesterende og hun klappet den lett før hun begynte å pakke ut sekken. Ylva småspiste på en sjokolade mens hun satte opp teltet bare for å stagge sulten litt.

Det hadde begynt å skumre i det hun var ferdig med alle forberedelsene for hennes lille leirplass. Hun hadde undervurdert hvor lang tid det ville ta å komme seg hit, og det hadde blitt mørk for hun ante det.

Hun hadde satt seg klar foran storm kjøkkenet for å lage litt middag. En stor lykt hun hadde hatt med seg var med på å lyse opp plassen.

Ut fra skogkanten begynte det å stige fuktig tåke. Det var ikke ett uvanlig fenomen. Likevel følte Ylva på den gufsende følelsen tåken ga.

Ylva dro teppet hun hadde rundt skuldrene tettere om seg.

Ylva lente seg forover for å skru på gassen men stoppet brått opp i det hun kunne høre en fiolin fylle kveldsluften med musikk.

Hun kikket forundret rundt seg. Hun kunne ikke se noen, heller hadde hun ikke møtt noen andre tidligere på dagen. En frysning gikk gjennom kroppen hennes.

Det at noen fant ut at det å spille klassisk musikk midt på kvelden, trengte nødvendigvis ikke å være en skummel ting prøvde hun å berolige seg selv.

Likevel begynte fantasien hennes å løpe løpsk med gamle folkeeventyr foren hennes hadde pleid å fortelle henne og brødrene rundt leirbålet.

Ylva gjorde store øyne i det flere lysende grønne kuler på størrelsen med hennes egen knyttneve kom sigende forbi henne og inn mot skogen på den andre siden av lysningen.

Flere og flere kuler dukket opp. De kunne minne om forvokste ildfluer, men Ylva viste det ikke kunne være innsekter. Hun var i hvert fall ganske sikker på at det ikke fantes glødene fluer i norsk natur.

Det var noe med måten de fløy på som var fryktelig trollbindende. Det så nesten ut som de lysende kulene danset til musikken. Før Ylva visste ordet av det hadde hun reist seg opp.

Bevegelsen hennes trakk til seg oppmerksomheten til de nærmeste kulene som begynte å sveve rundt henne. Uten å tenke seg særlig om strakte hun frem den ene hånden mot en av kulene.

Kulen svevde rundt hånden hennes en liten stund før den slo seg til ro i håndflaten hennes. Selv om den ikke berørte selve overflaten av håndbaken. Kunne hun kjenne den pulsere. Hun kunne kjenne vekten den som presset lett mot henne. Den føltes varm og myk nesten som om hun holdt en liten mus eller hamster i hånden sin.

Kulen som nettopp hadde sved stille over hånden hennes tok en kollbøtte og fortsatte etter de andre bortover sletten og innover skogen i samme retting som musikken kom fra.

Uten å forstå helt hvorfor løftet hun den ene foten og begynte å gå sakte men sikkert fremover sammen med kulene.

Hun brydde seg ikke om tingene hun lot bli igjen. Blind for alt annet enn de grønne lysende, fulgte hun etter dem inn i den mørke skogen. Det føltes ut som den eneste riktige å gjøre.

Ylva enset ingenting av det som skjedde rundt henne. Hun fortrakk ikke en mine i ansiktet i det hun gikk rett inn i det som kjentes ut som ett spindelvev.

*

Hun befant seg ikke lengre inne i skogen, men på en stor eng. I den andre enden av enga buldret enn en liten foss. Vannet rant ned i ett stort tjern.

Her på enga var musikken mye tydeligere og høyere. De lysende kulene flakket mellom det høye gresset.

Ylva stoppet ikke å gå men fortsatte med stødige steg etter kulen hun hadde tatt på tidligere. Blikket hennes gled over fjellet fossen rant ned fra og oppdaget at flere lys danset rundt en mørk skikkelse som satt sammenkrøpet. Fiolinisten.

Selv om blikket hennes var låst på skikkelsen stoppet hun ikke å gå. Hodet hennes var helt tomt, og det klarte ikke å prosessere hva som var i ferd med å skje.

Ylva var bare ett skritt fra vannkanten i det en grønn kule fløy for nærme ansiktet til skikkelsen. Ylva gipset i det lyset lyste opp ett ansikt som ikke var menneskelig.

Huden til skapningen som satt på fjellet var grå som stål. Håret var langt med flere farger hun ikke klarte å tyde i mørket. Ut fra det bustete hodet stakk to spisse lange hører.

Musikken stoppet og fiolinisten løftet blikket, øyne så svarte som kull møtte hennes egne og utvidet seg i overraskelse.

Det var det siste Ylva så før bakken forsvant under henne og det kalde vannet omsluttet kroppen hennes.

Ylva visste ikke hva det var, om det var musikken og de grønne kulene hun ikke lengre kunne se eller om det var det kalde vannet som brakte henne ut av transen.

Hun hadde blitt så overrasket over å treffe vannet at hun hadde svelget litt. Nå holdt hun pusten for harde livet. Lungene hennes skrek misfornøyd.

Ylva prøvde å kave seg oppover til vannoverflaten, men stivnet brått i det en iskald hånd grep henne om ankelen, og dro henne lengre ned mot dypet.

Hun sparket og vred seg for harde livet i håp om å treffe hva enn det var som holdt henne fast, men uansett hvor mye hun sparket og verd seg løsnet ikke grepet.

Hvite prikker hadde begynt å danse foran øynene hennes, og bevegelsene som for sekunder siden var kraftfulle og raske. Ble slappe og treige.

Lungene hennes brant og hun var virkelig ikke sikker på om hun ville klare å holde pusten stort lengre.

I det som føltes som om alt håp var ute og hun var i ferd med å gi opp kampen om sitt liv. Kjente hun to kraftfulle armer gripe henne under armene og dro henne hardt oppover mot overflaten.

Det eneste som sto i hodet på Ylva i det hodet brøt vannoverflaten var luft. Hun gispet til seg så mye hun kunne helt til halsen begynte å svi.

Hun klamret seg til den som hadde reddet henne fra vesenet under vannet. Hun kunne ikke forestille seg at det var noe annet. Ylva var alt for opptatt med å puste å holde seg fast til å ense hvem det var som dro henne opp av vannet og la henne ned i gresset. Det eneste som sto i hodet hennes var at hun var i live.

Hun lå utstrakt på bakken og skalv så tennene ristet. Hun følte seg som en ispinne. Ylva stirret opp på den mørkeblå nattehimmelen i mens kroppen prøvde å roe seg ned og ta seg sammen.

Noen slapp seg ned på bakken ved siden av henne. Pulsen som var på vei ned skjøt opp igjen. Det var først nå hun fikk sett ordentlig på redningsmannen sin. Det var den samme mannen som hadde sittet og spilt fiolin.

Det var ikke bare det grønne lyset som hadde fått huden hans til å se grønn ut, men det var faktisk helt grå.

Vann rant nedover den grå huden, den kunne ikke være grå på ekte. Ingen hadde helt grå hud. Den hvite skjorten var klisteret til inntil en markert overkropp. Det var ikke spor av maling på den. Ville ikke kroppsmaling ha rent av i vannet.

Uten å tenkte seg om strakte hun frem hånden sin og gned to fingre over albuen hans.

I det hun berørte ham snudde han hodet mot henne så fort at hun ikke rakk å trekke unna hånden. Ylva ble helt målløs og stirret inn i de mørke intense øynene. Mannen flyttet hånden sin vekk fra henne slik at hun ikke lengre tok på ham.

Ansiktet hans var helt uttrykksløst, men den anstrengte pusten avslørte at han hadde gitt alt for å nå frem til henne i tide.

“Takk” Hvisket hun uten helt å vite hva hun takket for. Han hadde reddet livet hennes samtidig hadde hun på følelsen at hun ikke ville ha vært i denne situasjonen hvis det ikke hadde vært for ham.

Ylva trakk til seg hånden igjen. Hun trengte ikke å sjekke den for å vite at det ikke var blitt smittet over maling.

Blikket hennes flyttet seg opp mot de spisse ørene som stakk opp fra det blonde håret. Håret var mye mørkere nederst. Det så nesten ut som det var grønt. Det måtte i så fall være farge, men akkurat nå var hun mer usikker på hva som var ekte og ikke.

Ylva tok motet i seg og spurte mannen som så mer ut som en skapning fra en Fantasy bok enn noe annet “hvem er du?”

Mannen så uforstående ned på henne med rynkende mørke øyenbryn, og åpnet munnen for å svare, men stemmen hans druknet i ett skrik.

Det var ikke vanlige tenner som hadde kommet til syne i det han hadde åpnet munnen, men spisse tenner. Det var vanskelig å finne noe å sammen ligne det med. Hun hadde aldri sett noe lignende i hele sitt liv. Det så mest ut som om noen hadde tatt en fil og filt dem spisse.

Ylva rullet unna så fort hun kunne, og kom seg opp på beina. Hun klarte ikke flere enn ett par skritt før hun deiset i bakken.

Hun kunne høre mannen, hvis man kunne kalle ham det i det hele tatt reise seg og gikk mot henne med stødige skritt.

Han stoppet foran henne og satte seg på huk. Ylva turte ikke å løfte blikket for å møte øynene hans men stirret stivt på brystkassen hans.

Skjorta var helt åpen og den grå våte huden lyste opp i månelyset. Han sa noe til henne på ett språk hun ikke forsto. Stemmen hans var mild og mørk som om han prøvde å berolige henne.

Det hjalp svært lite. Det fremmede språket gjorde henne bare mer stresset. Han la en hånd på skulderen hennes mens han fortsatte å prate. Ylva vred seg vekk fra berøringen hans.

Tilslutt slapp han ut ett lite sukk og tok tak og løftet henne opp i armene sine. Hun prøvde å kjempe imot, men kroppen var altfor utmattet.

Motvillig lot hun ham bære henne mot en liten hytte som lå i den andre enden av enga som hun ikke hadde lagt merke til før nå.

Ylva kunne høre hjertet hans dunke fort i brystkassen. Det var ikke bare hun som slet med høy puls for øyeblikket. Varmen fra kroppen hans smittet over og hun følte seg ikke like kald som hun hadde gjort tidligere. Ylva lukket øyne, han duftet som nyklippet gress.

Mannen dyttet opp døren på hytta med den ene hoften. Det var helt mørkt der inne bortsett fra det lille lyset som vinduene slapp inn fra månen.

Det var alt for mørkt til at hun kunne se stort der inne. Mannen begynte å gå videre inn i hytta. Ylva begynte virkelig å bli bekymret over hva han kom til å gjøre med henne. Hun var redd hun ville være alt for sliten til å klare å slåss imot hvis han prøvde på å voldta eller spise henne.

Ylva holdt pusten i det han satte henne fra seg på noe mykt. Han tok ett par steg unna og begynte å famle i mørket. Ylva måtte bunke ett par ganger i det rommet ble lyst opp av at mannen tente på ett stearinlys.

Hun befant seg i ett lite soverom. Det var ikke mange møbler bortsett fra den lille dobbeltsengen hun satt på, en kiste og ett nattbord.

Mannen uten å se på henne gikk bort til kisten og begynte å romstere oppi. Døren inn til rommet sto åpen og hun vurderte ett lite sekund om hun skulle spurte alt hun kunne, men en annen stemme fortalte henne at det ville ha liten nytte. Hun ville bli tatt igjen før hun i det hele tatt ville klare å komme seg ut av huset.

Ylva svelget tungt og kjente en svette dråpe renne nedover nakken hennes i det mannen snudde seg rundt og kom bort til henne. Han sa ikke ett eneste ord i det han la fra seg ett hvitt tøystykke på sengekanten vedsiden av henne.

Han så på henne med medlidende øyne. Kunne han se frykten som strålte ut av henne. Det var sikkert det han likte best. Når de var redde.

Leppene hans presset seg sammen til en tynn strek som om han hadde hørt hva hun hadde tenkt.

Rommet var så lite at han ikke trengte å ta ett skritt en gang, men han lente seg mot nattbordet. Han dro ut en skuff og fant frem en stor svart nøkkel.

Han rakte den mot Ylva. Hun stirret overrasket på den i flere sekunder før hun tok den imot med usikre hender. Han pekte på nøkkelen før han pekte mot døren.

Ylva bare stirret dumt på ham som om hun ikke forsto hva han ville frem til. Mannen ga henne ett forsiktig skjeft smil, før han forsvant ut av rommet og lukket døren bak seg.

Hun kastet ikke bort tiden men hev seg opp på beina og snublet inn i døren. Hun låste så fort de skjelvende fingrene hennes maktet.

Ylva tok ett par usikre steg tilbake og stirret på døren. Hun visste ikke hvor lenge hun sto slik, men mannen kom ikke tilbake. Ikke kunne hun høre tegn til ham heller.

Hun snudde seg mot sengen og plukket opp det hvite han hadde lagt fra seg vedsiden av henne. Det var en stor hvit skjorte i samme stil som han hadde brukt selv.

Det var tydelig at han hadde lagt den igjen for at hun kunne skifte til den. Hun vurderte ett lite sekund å droppe det, men hun var kald og våt pluss at døren var låst uansett.

Usikker på om det var en god ide begynte hun å skrelle av seg det våte tøyet og slengte det over kisten i håp om at det ville tørke til morgenen.

Skjorta var myk og varm. Følelsen av å endelig ha på seg noe tørt var ubeskrivelig deilig.

Ylva krabbet opp i sengen og tullet ullteppet som lå der rundt seg. Hun satt der stille og på vakt i tilfelle han skulle komme tilbake, men ingen ting skjedde.

Ylva ble sank mer og mer sammen, og til slutt lå hun og stirret på døren. Sengen hadde den samme duften av nyklippet gress som hun hadde kjent på huden hans tidligere.

Øyelokkene hennes ble tyngre og tyngre, til slutt ga hun etter og forsvant inn i det behagelige mørke og sovnet.  

Comment Log in or Join Tablo to comment on this chapter...
~

You might like Guro Andersen's other books...