Ylva våknet opp alene. Hun var blitt vant til at Johannes sto opp før henne, men nå var det midt på natten. Hun strakte ut hånden og lot den gli over plassen hvor han pleide å sove.

Den var kjølig, og det var tydelig at det ikke hadde vært noen der på en stund. 

Hun satte seg opp i sengen med en uro i kroppen. Det var helt mørkt rundt henne. Hun vurderte en liten stund å bare ligge og vente på at han kom tilbake, men den lille uroen som hadde vekt henne fikk henne til å reise seg opp, og hun tasset ut av soverommet.

Han var heller ikke i stua, døren ut sto på gløtt. Hun dyttet den forsiktig videre opp og tittet ut. Hendelsene med skrømtene hadde gjort henne mørkeredd og ikke videre keen på å vandre ut i mørket.

Det tok ikke lang tid før hun fikk øye på ham. Han satt på en stein ved kulpen de først hadde møttes. Det var som om det hvite håret og den grå huden lyste opp fra måneskinnet i mørket.

Det så nesten ut som han glødet. Ylva kunne ikke annet enn å smile.

Trygg på at hvis det ville skje noe med henne om hun gikk ut ville ikke Johannes være langt unna for å redde henne. Tok hun ett par modige skitt ut i det duggvåte gresset.

En av skjortene til Johannes som hadde blitt en nattkjole for henne. Blafret lett i nattbrisen mellom beina hennes.

Nærmere hun kom Johannes jo tristere fremsto han. Han hang lett med hodet, og fiolinen han hadde tatt med seg ut han slapt i hånden hans. De grønnene vispene som vanligvis fløy ivrig rundt ham hver gang han spilte var ikke til å se.

“Går det bra?” spurte hun usikkert. Johannes som ikke hadde hørt henne komme. Skvatt til og snudde seg så fort rundt at han nesten falt av steinen han satt på.

Skuldrene hans sank så fort han så hvem det var som hadde kommet snikende opp på ham, og ett trist smil formet seg på leppene hans.

“Jada” Han tok å la noen av det bustet håret bak øret nervøst.

“Kan jeg sitte?” Johannes tok seg ikke bryet med å svare men flyttet seg på kanten av steinen slik at det akkurat ble plass til henne.

De satt helt inntil hverandre og varmen fra kroppen hans fylte henne også, noe hun var svært takknemlig for. Det var ikke en varm sommernatt og den våte gresset hadde allerede fått føttene hennes til å prikke av kulde.

“Det virker ikke som om alt er helt bra” Hun snudde seg ikke mot ham når hun sa det, men bare kikket ut over vennet slik som han hadde gjort og så på måneskinnet som gliret. Johannes vente blikket bort fra henne og stirret utover han også.

“Det hjelper vel ikke å prøve å skjule noe for deg.”

“Du er fryktelig dårlig til det i hvert fall, men sitte ute alene på en stein mitt på natten er kanskje ikke den beste strategien hvis du ønsket å skjule noe.”

Johannes slapp ut en kort latter “Godt poeng”

Men den det lille skrå smilet som hadde fulgt med latteren forsvant like fort som det hadde kommet, og ett gravalvårlig uttrykk fulgte etter.

“Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer dette.”

“Klare hva da?” den samme uroen hun hadde våknet opp med begynte å spre seg igjen. En følelse på at hun ikke ville like det neste som kom ut av munnen hans begynte å demre for henne, og i ett lite øyeblikk vurderte hun å rømme fra stedet og håpe at problemet ville fordufte så lenge hun ikke var der.

“Alt dette!” han slo ut med armen en gest til alt rundt dem. Ylva tok blikket vekk fra det forheksende vannet og så på ham.

“Jeg er ikke helt sikker på om jeg helt henger med” sa hun usikker.

“Jeg forstår ikke hvordan du i det hele tatt kan se på meg, hvordan du kan se på meg, eller i det hele tatt dele en seng med meg” stemmen hans hadde fått en bitterhet hun aldri hadde hørt der før.

“Jeg ser ikke noe” prøvde hun seg med en så myk tone hun klarte å få frem men ble avbrutt av at Johannes for opp og stilte seg foran hennes.

“Se på meg!” Snerret han, og Ylva så.

Det massive hvite håret, den sølvgrå huden, og spisse tenner som kom til synet gjennom snerret. Ting som hadde skremt henne første gang hun hadde sett ham, men nå føltes så naturlig som alt annet hun hadde lært seg å kjenne på denne fremmede nye verdenen.

Hun strakte ut armen etter hans, men han trakk seg raskt unna.

“Hvordan kan du i det hele tatt ta på meg.”

Ylva kjente hun ble målløs. Det var så mange ting hun ville si om akkurat det, men alt stokket seg om i munnen hennes og hun ente bare opp med å åpne og lukke munnen sin mens hun stirret på ham.

Tårer presset seg opp i øyekroken hans, og Ylva kunne se han trakk pusten dypt for å ikke la det renne over.

Dette var en side med Johannes hun så vidt hadde sett den gangen han fortalte henne om familien sin og hvordan han hadde blitt den han er. Hun hadde bare ikke forstått den gangen hvor sterk selvhatet hans hadde vært.

“Ikke se på meg på den måten” sa han med sammenbitte tenner, “ett monster som meg fortjener det ikke” han skulle til å snu seg vekk fra henne, men denne gangen var hun rask nok.

Hun grep tak i den ene hånden og dro ham nærmere. Fortsatt sittende tårnet han over henne. Silhuetten av ham. Fryktinngydende minnet henne på hva for slags krefter som lurte og ventet under huden på ham. 

“Jeg synes ikke du er ett monster, eller skremmende”

Ansiktet hans myknet ikke opp av disse ordene.

“Jeg tror det er best du drar hjem nå” stemmen hard og uttrykksløst.

“Hva!” stammet hun. Hun kunne ikke tro sine egne ører. “Du kan ikke ikke bare sende meg vekk.”

“Det er akkurat det jeg kan. Dette er mitt hus og jeg bestemmer faktisk over hvem som skal bo der.”

Ylva kjente at det var hennes tur til å bli sint denne gangen.

“Du kan ikke bare bestemme over meg på den måten. Det er ditt hus ja, men om jeg velger å bli i Underverden eller drar hjem til den andre siden er helt og holdent mitt eget valg.”

Ylva kjente seg med ett takknemlig for at det var natt og at Johannes ikke kunne se hvor rød hun var blitt i ansiktet.

“Nei!.. Ylva… du,du kan ikke bare…” han trakk pusten dypt “forstår du det ikke”

“Jeg hadde forstått det mye bedre om du faktisk foralte meg hva som var galt, og ikke alt tullet du har kommet med til nå.”

Den strenge tonen gjorde ham ukomfortabel hun så det, og best for ham var det også. Likvel hadde han ikke trekt hånden sin ut av hennes. 

“Jeg bare” Johannes så rundt seg, som om noe i nærheten kunne gi ham styrke i det han skulle til å fortelle henne.  “Jeg vet ikke hvor mye lengre jeg holder ut”

“Holder ut hva da” hun var fortsatt sint og det var ingen vennlig tone hun kom med. Hun kunne kjenne hånden hans ble klam i hennes egen.

Og han åpnet seg, alt han hadde hatt på hjerte så lenge rant ut av ham som om han ikke kunne få sagt det fort nok.

“Jeg har så lyst til å ta på deg, kjenne huden din mot min. Kysse deg, holde deg. Hver natt er som den rene torturen når jeg vet du ligget vedsiden av meg. Det er så vidt jeg klarer å se på deg uten å få lyst til å omfavne deg. Men hvordan kan en som deg elske en som meg. Jeg kan ikke gi deg noe. Det er ingen ting for deg her. Bare av å bli sett i nærheten av meg gjør skam på skjønnheten din. Jeg holder ikke ut lengre. Holder ikke ut denne torturen av å være i nærheten av noe. Noe jeg har så lyst på uten å kunne røre det.”

Ylva kjente tungen sin var blitt forvandlet til grøt. Dette var ikke det hun hadde forventet han skulle komme med. Hver gang de hadde vært nær nok til å berøres hadde han alltid trukket seg vekk fra henne. Hun hadde trodd at han ikke ville berøre henne. At han ikke likte henne i det hele tatt på den måten.

Hun trakk ham ned mot seg. Han ga litt motstand først men lot seg følge etter slik at de kom på øyelegnde.

Hun gjorde det på den eneste måten hun klarte å kommunisere på akkurat nå, bøyde seg nærmere og gav ham ett kyss. Leppene hans var myke og varme under hennes egne. Det suste i ørnene hennes, og før hun i det hele tatt rakk å hente seg inn etter det spontane hendelsen trakk Johannes seg sakte tilbake. 

“Hver så snill, ikke gjør dette” mørke øyne fylt med smerte og lengsel stirret intenst på henne, og han gjorde tegn til å reise seg opp igjen.

“Har jeg noen gang gitt deg tegn til at jeg synes du er motbydelig, at jeg synes du ser ut som ett monster”

Han åpnet munnen sin for å svare men hun stoppet ham med å fortsette å snakke. “Jeg liker ikke at du bare har bestemt deg for hva jeg skal føle uten å faktisk spørre meg.” Hun lot den ru hånden gli over det myke kinnet hans og han lukket øynene av berøringen hennes.

Ylva tok åpningen og kysset ham igjen hun satte seg på kanten av steinen slik at de var så nærme hverandre at hun igjen kunne kjenne kroppsvarmen hans. Han ga fra seg ett sukk i det hun slapp kysset, og hvisket inn i munnviken hans. “Det monsteret du ser i deg selv, er ikke det samme som jeg ser.”

Hun så intenst på ham og lot hånden gli gjennom håret hans. Det var så nærme at hun kunne kjenne den varme pusten hans mot ansiktet.

“Hvis du virkelig ikke vil ha meg her. Drar jeg hjem i morgen tidlig, men hvis du skyver meg unna fordi du mener du er stygg og farlig kan du bare glemme det!”

Tårer fylte øynene hans igjen, men denne gangen var det gledestårer.

“Jeg er bare sliten tror jeg” sa han lavt. Og tørket det ene øyet med håndbaken.

“Kom så går vi og legger oss igjen.”

Sammen gikk de hånd i hånd tilbake til det lillehuset. Ylva krøp opp i sengen, og skulle til å tulle seg inn i teppe igjen, men når Johannes ikke gjorde tegn til å følge etter dro hun han oppi.

Han lå først stiv som en stokk og stirret opp i taket vedsiden av henne. Ylva hadde våget seg mye nærme ham enn hun pleide å ligge. Likevel turte hun ikke ta det siste steget med å legge seg inntil ham.

Selv om hun hadde fryktelig lyst. Motet hun hadde kjent ute på enga var nå borte og hun var livredd for å bli avvist og gå for langt.

Etter det hadde gått en stund og Ylva var godt på vei inn i drømmeland snudde Johannes seg mot henne.

“Får jeg lov til å kysse deg” hvisket han. Ylva som hadde hatt øynene igjen åpnet dem sakte og stirret inn i det alvorlige ansiktet hans så vidt opplyst fra månen gjennom vinduet.

“Ja” sa hun med en svak stemme

Ylva kjente det kile langt ned i magen i det leppene hans møtte hennes. Det var ett kort og forsiktig kyss.

Altfor kort.

Ylva vred seg nærmer ham og, la armen sin over livet hans mens hun ga ham ett nytt langt kyss. Kroppen hennes vrei seg i begjær og ønske om mer, men hun ville ikke å presse ham lengre. Hun visste han hadde stekt seg langt allerede.

Ett siste lite smellkyss ble planten på munnen hans før hun begravde ansiktet sitt i brystkassen hans.

Johannes som alltid pleide å være anspent når de berørte hverandre eller i det hele tatt bare var veldig nærme hverandre  var nå helt avslappet. Det tok ikke lang tid før pusten hans ble tyngre, og Ylva selv ble lullet i søvn jevne pusten og den trygge følsen av å kjenne ham hos seg. 

*

Ylva våknet av at puten hun lå på bevegde seg bort fra henne. Forvirret i ett lite øyeblikk på hva som skjedde ble hun plutselig bevist på måten hun hadde sovnet på dagen før.

Hun våget å åpne øynene sine forsiktig og så inn i armkorken til Johannes. Modig løftet hun opp hodet og stirret på det sovende ansiktet hans. Han så så fredelig ut der han lå, så bekymringsløs.

Alt annet enn han hadde gjort i det siste.

Rødmene og forderdet satte hun seg opp i sengen. Hun kom nettopp på hva hun hadde gjort dagen før. At hun hadde kysset ham. Hun kunne ikke tro hun faktisk hadde kysset ham.

Det som skremte henne mest var at hun hadde lyst på mer. Det Johannes hadde sagt i går hadde ikke akkurat satt en demper på den krypene følesen som hadde begynt å dukke opp hver gang hun så ham.

  Hun vred seg ut av sengen så forsiktig hun bare kunne for å ikke vekke ham.

De mørke ringene under øynene hans var ett klart bevis på at han trengte mer søvn, og det var akkurat det hun hadde tenkt å gi.

Uten å bry seg med å ta av skjorten hun hadde på seg dro hun på seg turboksa si og gikk ut på tunet.

Da de to kuene fikk øye på henne rautet de klagene og kom trippende mot henne, ivrig etter å bli melket. Hun bant dem fast og satte seg til rette. Johannes hadde vist henne hvordan hun skulle gjøre det. Likvel tok det litt tid før hun kom helt inn i det og fikk en grei sprut i bøtta.

Stolt og fornøyd over at hun faktisk hadde klart å melke en ku, fortsatte hun på morgen runden.

Matet dyrene. Samlet egg, stelte hesten.

Med rumlende mage og en kattunge på fanget satte hun seg på trammen og så fornøyd utover dagsverket hennes. Hun hadde sikkert brukt dobbel så lang tid som Johannes brukte. Solen var så pass høy på himmelen at det tydet på at det var godt inn på formiddagen, men hun var fornøyd.

Det var ett eller annet med å bruke kroppen som ga henne en helt spesielt tilfredstillesne og det haddehjulpet å få tankene hennes bort fra de litt for fristende leppene til Johannes.

En kald vind blåste hardt over tunet og kattungen spratt vettskremt ut fra fanget hennes. Ylva måtte lukke øynene så hun ikke ville få sand i øynene. Da hun åpnet dem igjen så hun noe eller noen bevegde seg langs skogkanten.

Det så ut som ett menneske trodde hun, med fillete klær huden hadde en ekkel gulgrå farge og hun kunne ikke se ansiktet som var skjult bak ett teppe av raggete brunt hår. Den slepte seg målbevist fremover.

“Det er mørke tider” hvisket en stemme bak henne

Ylva skvatt så mye at hun nesten falt av trammen hun satt på. Hun hadde ikke hørt Johannes komme bak henne.

“Kom inn før hun får øye på deg” fortsatte han. Ylva trengtes ikke å be to ganger og kom seg så fort hun kunne inn i huset. Vekk fra synet av det som lignet mer enn noe annet på en zombie.

Så fort hun var innen for døren lukket Johannes den forsiktig og la slåen for.

“Hva var det for noe?” Ylva hadde gått bort til det ene vinduet og stirret bort på jenta som nå hadde stoppet opp og så mot hytta.

“Kom deg vekk derfra!” Snerret Johannes og dro henne så hardt bakover i skulderen at hun mistet balansen.

“AU!” klynket hun og gned seg over skulderen der Johannes nettopp hadde dratt til mens hun skulte stygt på ham, men Johannes enset henne ikke. Han stirret bekymret ut av vinduet.

“Hun kommer denne veien, fort!” uten å gi Ylva noen forvarsel tok Johannes tak i armen hennes og dro henne inn på soverommet “under sengen!” fortumlet og usikker på det var som egentlig skjedde gjorde hun akkurat det han sa og krabbet under sengen.

Johannes kom rett etter henne og på en eller annen måte hadde han klart å legge sengeteppet over dem begge. De lå tett inntil hverandre.

Det var vanskelig å puste det var alt for varmt under teppet, og støv som lå under sengen hadde begynt å klø henne i nesa. Hun åpnet munnen og skulle til å spørre igjen hva det var som var på vei mot dem, men Johannes la en advarende hånd over munnen hennes.

Ylva skulle til å protestere, men det var noe med frykten i øynene hans som fikk henne til å holde munnen lukket. Det var da hun hørte det.

Subbene føtter som dro seg langs grusen på tunet. Så ble det helt stille. Ylva var sikker på hun kunne høre hjerte til Johannes dunke helt vilt, og han presset hånden son enda hardere mot munnen hennes i det ett skrik nesten slapp ut i det noe begynte å hamre på døren.

Bankingen stoppet like plutselig som den startet. Ylva kunne høre hun slepe seg langs husveggen. Det ble stille i noen øyeblikk før hun fortsatte. Ylva så for seg at han stoppet opp for å kikke inn i vinduene.

Til slutt var det blitt helt stille og Ylva var sikker på at han var gått sin vei, men lettelsen ble forvandlet til en forferdet panikk i det hun hørte banking på soveromsvinduet.

Johannes virket like skremt som henne og holdt ett hardt grep rundt henne. Han holdt så hardt at det var på kanten til vondt, og hun var sikker på at hun ville få blåmerker, men det hjalp henne å fokusere og ikke få totalt panikk.

Når jenta ikke fikk noen respons på bankingen sin. Stoppet hun, og de kunne høre de slepe skrittene hans gå bort fra huset.

Det tok lang tid før noen av dem turte å bevege seg igjen. Det hadde sikkert lagt under der i en time og Ylva begynte å virkelig bli stiv av å ligge rett ut på magen på det harde gulvet.

Sakte men sikkert løsnet Johannes grepet om henne, og krabbet ut fra sengen. Hun kunne høre han gikk opp i sengen. Sikkert for å se ut av vinduet. Til slutt gikk han ut av rommet, uten å gi noe tegn til at hun skulle følge etter, og ikke turte hun heller. Hva det enn hadde vært som hadde kommet og banket på hadde det skremt livet av henne.

Til slutt ropte Johannes på henne at hun kunne komme ut. Ylva ålte seg så godt hun kunne med den stive kroppen, og snublet seg opp på beina igjen.

Døren sto på vidt gap og Johannes sto ute på tunet og stirret i en inn mot skogen.

“Er hun borte?” spurte hun og stilte seg vedsiden av ham og og stirret i samme retning.

“Det ser sånn ut.”

“Hva var det der fornoe?”

“En gjengganger”

“Som i ett spøkelse?”

“Jeg er ikke sikker på hva spøkelse er” sa han uten å ta blikket bort fra skogen “men en gjenganger er en som har dødd og ikke fått fred, De hjemsøker dem de føler har gjort dem galt mens de levde, eller hvis de har gjort noe ondt de ikke har betalt boten sin for” Johannes så endelig vekk fra skogen og satte seg ned på huk. Han lånden gli lett over gresset.

Det var da Ylva la merke til det. En brun sti gikk fra skogen og tilbake igjen. Det var som om alt plante liv hadde skrumpet inn og visnet der gjengangeren hadde gått. Hun snudde seg og så den samme brune sirkelen gikk rundt huset.

Hårene på armen reiste seg av ren forferdelse, og sommer dagen føltes plutselig veldig kjølig.

“Vet du hvem det var?” Ylva snudde seg mot Johannes som nå satt helt stille og stirret ned i gresset. Før han svarte la han hånden ned på det brune råtne bakken og begynte å humme sakte, og ut mellom fingrene hans spratt det opp nytt frisk gress. Det nye gresset sprette seg utover. Det tok ikke lang tid før det råtne gresset hadde blitt erstattet av en sti av tusenfryd.

Ylva sto tålmodig og så på. Til slutt reiste han seg opp og så utover verket sitt.

“Det var lillesøsteren min”

“Hvorfor gjemsøker hun deg” Johannes svarte ikke med det samme, han vendte blikket opp mot himmelen og Ylva kunne se tårer glinse i øyekroken hans. Han trakk pusten tungt en gang før han fortsatte.

“Hun hadde ikke levd ett godt liv, og jeg var en av grunnene til det.” Ylva tok den ene hånden hans og klemte den lett. Han så ned på henne og smilte lett. “Etter jeg forsvant ble det for dyrt for foreldrene mine å brødfø alle småsøsknene mine, og de to som var gifteklare ble giftet bort til den første som bød seg. Eva, den eldste av dem var mye heldigere. Hun fikk en god og hardarbeidene kar, mens Amalie var mye mer uheldig. Hun ble slått helseløs og mistet nesten alle barna hun prøvde å bære frem, og to av dem som overlevde ble satt ut i skogen av mannen hennes. Han hadde ikke bruk for døtre.” Johannes ble stille igjen, og fortsatte med grøtet stemme. “Hun leter etter dem, og meg. Jeg har prøvd å vise meg for henne men jeg er ikke nok. Hun vil ha dørene sine tilbake.”

Denne gange rant tårene nedover kinnene hans. Han tok ikke bryet med å tørke dem bort, bare stirret inn i skogen hvor søsteren hans hadde forsvunnet.

“Kom så går vi inn igjen” hun nappet ham lett i armen som hun fortsatt holdt i. Han så overrasket ned på hånden som om han hadde glemt at de holdt hender eller at hun i det hele tatt sto der. Før han snudde seg opp og så på henne. Ett slitent smil kruset leppene hans.

“God idè” og sammen gikk de hånd i hånd tilbake inn i huset.  

notat: denne hendelsen skjer på en fest i hjembygda til Ylva. tidsrommet er sommerferien. også mye av samspillet mellom markus og Ylva er "slettet/ skal endres på"
trigger warning: seksuelt traumatiserende innhold.  

Ylva trøtt og sliten. Sommerdagen  hadde vært unormalt varm og gå rundt med en tykk genser hadde tatt knekken på henne. Hun hadde vurdert en liten stund å bare ta på seg en tynnere en, men mønsteret i barken synes rett gjennom. Så tykk strikkegenser ble det.

Hun hadde spist og drikke alt for lite og alkoholen gjorde bare galt verre. Ør i hodet kravlet hun opp i sengen på gjesterommet. Hodet hennes snurret verre en noen gang etter at hun hadde lagt seg ned.

Hun la seg på siden og lukket øynene godt igjen i håp om at hun ville finne søvnen fort. Hun ville sikkert føle seg mye bedre om hun bare fikk seg en liten lur.

Ylva var allerede så langt borte at hun ikke merket at døren knirket forsiktig opp. Markus sto i døråpningen og stirret på henne før han lukket døren bak seg. Hun våknet ikke før hun kjente at madrassen bevegde på seg av at noen satt seg på kanten.

Hun åpnet øynene forsiktig og stirret inn i smilet til Markus.

“Jeg har lett etter deg” sa han med en silkemyk stemme mens blikket hans gled over kroppen hennes. Ylva ble plutselig veldigbevist på hvordan hun lå og satte seg fort opp og prøvde å dra den korte sommerkjolen så godt ned hun bare kunne. Den hadde glidd godt oppover lårene hennes mens hun hadde sovet.

“Jeg trengte bare å legge meg litt nedpå.” Hun tok seg til hodet. Svimmelheten hadde absolutt ikke blitt bedre. Hun kunne huske hun hadde drukket så mye at hun skulle føle seg så elendig.

Markus lente seg mot henne og ga henne ett langt vått kyss. Hun prøvde å lene seg tilbake for å komme seg unna, men han presset seg bare enda nærmere henne. Veggen bak Ylva ga henne ingen mulighet til å slippe unna.

Når han endelig slapp kysset prøvde Ylva å unnskylde seg bort.

“Jeg er veldig sliten” prøvde hun seg på. Markus smilte medlidene.

“Jeg vet du egentlig har lyst, du flørtet med meg i hele kveld” han krabbet opp i sengen slik at han nå satt ovenfor henne. Ylva kikket på det kjekke ansiktet hans. Han hadde ett poeng. Hun hadde flørtet. Hun hadde egentlig ikke ment noe med det. Trodde hun.

Han tok tak i ankelen hennes og dro dem til seg slik at hun ble liggende under ham. Han presset seg mellom beina hennes, mente seg ned og fortsatte med å kysse henne. Hun kjente tungen hans leke med leppene hennes, usikker på hva hun burde gjøre åpnet hun munnen og møtte ham på halvveien.

En uggen følese hadde begynt å vokse i magen hennes. Som ett ugress som spredde seg utover. Var det slik det skulle føles.

Markus lot tungen sin gli over halsen hennes før han sugde seg fast. Ylva ga fra seg ett gisp. Det var skikkelig ubehagelig.

Gispet hennes hadde tydeligvis vekket ett eller annet i Markus for hun kjente hendene hans begynte å fomle med trusekanten hennes under kjolen.

“Vent!” utbrøt hun. Markus stoppet bråt opp. “Jeg tror ikke jeg har lyst”

“Ikke si det da” sa han med en falsk sutrestemme “ingen liker noen som spiller kostbar, ikke lat som om du egentlig ikke vil.” Han fortsatte å dra av trusen hennes. Var det det hun var, kostbar.

“Jeg har bare aldri gjort det før” Markus smilte medlidene ned til henne

“Jeg skal være forsiktig. Han lente seg ned mot henne og begynte å kysse henne igjen. Ylva kunne kjenne noe hardt presse seg mot underlivet. Hun hørte han fikle med belte.

“Ok” hvisket hun så stille at det nesten ikke kunne høres. Ylva kjente at hun ikke var helt sikker på hva hun hadde sagt ja til.

Mens han holdt på å løsne på boksa lot han den ene hånden gli oppover magen hennes. Han rykket til i BH slik at den la seg over brystene hennes før han begynte å massere det ene. Hun kunne kjenne en annen følelse vokse opp sammen med den uggene mage følesen, en følelse hun ikke helt kunne sette fingeren på lengre nede.

Markus gned pikken sin mot henne, og ett nytt glis formet seg om munnen hans.

“Se jeg visste du hadde lyst.” Før Ylva fikk svart noe tilbake kjente hun han presse seg sakte inn i henne, og gud det gjorde vondt. Hun var sikker på at han ikke skulle klare det. Hun var for trang og liten. Hun hadde mest lyst til å skrike ut av smerte, men hun holdt munnen klappet igjen. Hun skulle vise at hun klarte det. Hun holdt pusten mens han presset seg tortur skate inn.

Markus lente seg inn mot nakken hennes og ga fra seg ett tilfredstilt stønn når han endelig hadde klart å presse seg helt inn. Ylva presset øynene igjen. Skulle det virkelig svi så mye.  

Hun kunne høre det kom noen inn i rommet. Hun hørte stemmer hviske trodde hun men hun turte ikke å åpne øynene for å sjekke. Det var vanskelig å høre noe gjennom knirkingen til den gamle gjestesengen.

Hun lå helt stille mens hun knyttet neven om lakenet. Hun konseterete seg så godt hun kunne om å ikke lage en lyd. Hun ville ikke avsløre hvor ubehagelig hun hadde det. Dette skulle da ikke være så vondt. Alt skjedde så fort, hun begynte å angre på at hun hadde sagt ja, kunne hun trekke seg tilbake. Eller var det for seint.

Ylva klarte ikke å holde igjen lengre og ga fra seg ett gisp i det han støtet inn i henne en siste gang. Før hun hadde rukket å komme til seg selv igjen og endelig turte å åpne øynene var rommet helt tomt.

Hun satte seg opp i sengen og krøllet føttene under seg mens hun dro ned genseren og kjolen. Hun måtte rette på bhen som hadde vridd seg i en merkelig vinkel. Ylva følte seg så utrolig skitten. Nå ville hun bare hjem.

Ustø, tok hun noen nervøse skritt før hun bøyde seg ned og plukket opp trusen som lå på gulvet ved siden av sengen. Hun var våt og klissete mellom beina og det var direkte ubehagelig å ta på det tørre undertøyet.

Hun gikk ut av rommet, og måtte støtteseg langs veggen ned trappen, beina hennes føltes som gelè. Hun vurderte ett lite øyeblikk å si hadde til Mona, det var tross alt hennes fest, men stoppet brått opp i inngangspartiet til stua.

Det var helt stille, det var ingen som sa noe. Alle på festen stirret ned på skjermen på telefonene sine. Noen så bedrøvet ut mens andre moret seg. Det var til og med noen som lo.

Det var da hun la merke til det. Lyden av knirkingen fra sengen ovenfra. Det var da hun forsto hva de så på.

Markus som alt var nede i stua la merke til henne først i døra. Han så opp på henne. Gliste stygt og bare trakk på skuldrene før blikket hans falt ned igjen på telefonen til kompisen.

Dette ble formye for Ylva. Hun kjente en voldsom kvalme vokse opp i magen, og for å ikke kaste opp der og da stormet hun ut av huset. Og gjødslet blomsterbeddet med det hun hadde drukket og spist den kvelden.

Hun spyttet ut en siste potetgull bit før hun tørket seg om munnen. Hun hadde ikke rukket å ta med seg hverken vesken med telefonen eller i det hele tatt på seg sko. Det kunne være det samme nå. Ikke siste hun ville var å gå inn i det huset igjen.

Hun tvilte på om hun noen gang ville klare å se noen av dem inn i øynene igjen. Det var ikke slik hun hadde forestilt seg sin første gang skulle være. Nå følte hun seg bare stygg og elendig.

Hennes første tanke var å gå hjem, men tenkt om videoen sprette seg videre fra festen. Tenk om brødrene hennes fikk tak i den. De var tross alt felles venner med mange av dem som hadde vært på festen i dag. Eller enda verre, tenkt om foreldrene hennes fikk se den. Hun kunne ikke gå hjem nå.

Skamfull og redd for hva som ville komme gikk hun vekk fra den smale veien som førte i retting av hjem, og inn i skogen. Plassen hun alltid gikk når hun ikke følte seg helt på topp.

Det var helt mørkt ute og hun kunne nesten ikke se noe som helst. Hun trasket hvileløst innover skogen uten å egentlig bry seg på de harde konglene og kvistene hun snublet i. Ingenting spilte noen rolle lengre.

Hun stoppet ikke opp å gå før hun hadde nådd tjernet hun hadde besøkt så mye i det siste. Det lå helt stille og var ett speil av nattehimmelen. Hun la seg ned ved siden av vannet. Sliten og øm på steder hun ikke viste det gikk an å være øm. Og for første gang den kvelden tillot hun seg selv å gråte.

Tårene strømmet sakte men sikkert nedover kinnene hennes. Hun krøllet seg sammen i fosterstilling og holdt hardt om seg selv men hun hikstet selv. I det minste kunne ingen høre henne.

“Ylva?” sa en velkjent stemme.

Hun skvatt til og satte seg brått opp, prøvde desperat og tørke ansiktet for tårer og sminke.

“Se her” Johannes satte seg på huk vedsiden av henne og rakte henne ett hvitt lommetørkle. Hun tok det takknemlig i mot og tørket ansiktet sitt så godt hun kunne. Men en skjevende hånd rakte hun tilbake ett svarflekkete tørkle fra all maskaraen som hadde rendt utover.

“Beklager” sa hun med hes stemme. Halsen hennes var helt tett slim og hikst.

“Ikke tenk på det” han smilte varmt til henne. Han brettet sammen tørket og holdt det frem mot henne “får jeg lov?”

“Ja” sa hun med den samme boblete stemmen hun hadde hatt tidligere. Han bøyde seg nærmere og tørket bort den siste resten av sminke i ansiktet hennes. Hun satt anspent og helt stiv i ryggen. Hun så i blikket hans at han merket at hun ble anspent. En bekymret rynke dukket opp mellom øyenbryna hans, men han sa ingen ting.

Ylva var utrolig takknemlig for det. Det siste hun ville nå var å snakke om det. Hun ville bare late som kveldens hendelser aldri hadde skjedd. 

Til sluttet brettet han sammen tørklet en siste gang før han puttet det tilbake i lommen og satte seg vedsiden av henne.

De satt der stille begge to. Uten å si ett ord til hverandre, bare stirret utover vannet, mens de hørte på skogens natteliv.

“Jeg vil bortherfra” Ylva merket at Johannes snudde seg mot henne, men hun møtte ikke blikket hans. “Jeg orker ikke å være her mer, jeg holder snart ikke ut lengre”

Johannes sa ingen ting. Bare vente blikket bort fra henne og stirret utover vannet.

“Hver så snill ta meg med” stemmen hennes brast og igjen begynte tårene hennes å renne.

Johannes reiste seg opp, uten å si ett eneste ord. Hun var sikker på at han skulle gå sin vei. La henne bli igjen. Han kunne umulig ønske å ha noe med henne å gjøre, i hvert fall ikke etter i dag.

Men han forsvant ikke. Bare rakte henne hånden. Usikker ett lite øyeblikk tok hun den i mot og lot han dra henne opp på beina.

“Hold pusten!” en kort kommando, og helt før hun fikk sømmet seg over det han hadde sagt kjente hun det rykket til i armen og hele kroppen ble dratt etter under vann.  

Ylva hikstet desperat etter luft i det de brøt vannoverflaten. Hun hadde vært sikker på at hun ikke ville klare å holde pusten ett sekund til.

Johannes hadde ett godt grep om henne og svømte bort til kanten så lett som ingen ting. Hun lot seg bare flyte med. Det siste hun ønsket var at ett eller annet i vannet skulle ta tak i henne igjen. Sammen klatret ditt opp av vannet.

Andpusten og utslitt la Johannes seg ned i gresset ved siden av henne.

“Kan ikke tro vi klarte det.”

“Nei” Ylva trakk knærne opp under haken og dro genseren over uten å bry seg om den ville bli sterkt i stykker. Hun kikket tomt utover tjernet som for ikke så lenge siden hadde forvandlet livet hennes for alltid. Hun merket at Johannes sendte henne ett bekymret blikk, men hun sa ingen ting bare stirret på månelyset som danset lett på vannoverflaten.

Det tok ikke lang tid før hun ble fryktelig kald. Den kjølige natteluften viste ikke nåde, og det tok ikke lang tid før hun begynte å skjelve. Genseren hjalp lite når hun var så våt.

En frysning så kraftig at den fikk hele kroppen hennes til å riste var tegn nok for Johannes om at det var på tide å komme seg hjemover.

“Kom så går vi hjem. Jeg fyrer opp stampen så kan du få deg ett godt og varmt bad.” Ylva svarte ikke men bare nikket og tok imot hånden han rakte ned til henne.

Sammen gikk de tilbake til hytta. Johannes først og hun diltende etter.

Ylva ga fra seg ett gisp i det hun gikk oppi stampen. Den var mye mindre enn hun hadde sett for seg og det var plass til bare en. Noe som var like greit, hun hadde ikke planer om å bade med noen andre pluss at det ikke hadde tatt så lang tid før den hadde blitt varmt.

Likevel hadde hun sikkert sittet i en time på en stein med ett ullteppe over seg og sett Johannes pumpe for harde livet for å få nok vann oppi balja. Det fikk henne i ett lite øyeblikk til å savne det enkle livet når man hadde tilgang til en varmtvannstank og spring.

Men hun klagde ikke. Det eneste hun ville var egentlig å vaske seg. Spilte ikke noen rolle hvordan.

Hun tok en siste sjekk om hun kunne se andre i nærheten med. Det hadde tatt litt tid før hun faktisk hadde bestemt seg om hun faktisk skulle bade naken eller med undertøy. Hun hadde ikke tenkt å tenkte lenge og trusa hadde endt rett opp i flammene som holdt stamp vannet varmt. Den trusa ville aldri bli ren nok til å brukes igjen.

Det hadde ikke vært noen i sikte, og Johannes hørte hun var opptatt med å romsterte inni huset. Det var kun henne og ei ku som sto og stirret fjern på henne fra inngjerdingen. Så lenge det ikke var en magisk ku, var hun ganske sikker på at hun var helt alene.

Den iskalde huden hennes brant godt i det hun satte foten oppi. Det var på grensen til litt for varmt, men hun brydde seg ikke. Hun likte at huden sved.

Hun satte seg fort og dypt slik at bare hodet hennes stakk over kanten. Det var egentlig veldig fint her. Sist gang hun hadde vært hos Johannes hadde hun ikke akkurat sett så mye, mest med tanke på at meste parten av tiden hadde hun vært bevistløs.

Hun hadde trodd Johannes bare hadde hatt det lille huset, men det viste seg at det var mer en liten gård enn ett lite hus. Fra stampen hadde hun utsikt til tre innhegninger. I den ene sto to kuer, den ene som stirret på henne og en annen en lengre bort som så ut som den sov. Den andre så tom ut, mens den tredje var fylt med små sovende griser.

Det hele så veldig nasjonalromantisk ut, med skogen og fjellene i bakgrunnen.

Vannet luktet deilig av lavendel. Johannes hadde ikke vært sparsommelig med badeolje i mens han gjorde klar vannet hennes. Han hadde til og med tent en lykt som han hadde plassert på kanten av stampen, slik at hun faktisk kunne se hva hun gjorde i vannet.  Han hadde ikke sagt mye mens han holdt på, men hun kunne se det i blikket hans at han visste at noe hadde skjedd. Nok til at han gjorde alt han kunne for at hun skulle ha det best mulig.

Hun fikset ned såpestykket som lå og ventet på henne ved vannkanten og begynte å skrubbe den allerede glatte huden etter all oljen. Hun var utrolig takknemlig for at han hadde stilt opp for henne uten å stille spørsmål. Det fikk henne til å tenke på noe annet. I hvert fall i noen få sekunder før bildet av de glisende ansiktene dukket opp igjen.

Hadde det ikke vært for den videoen så hadde det hele ikke vært så ille. Ylva glapp såpestykket i overraskelse i det huden på armen begynte å svi kraftig. Hun tok den overrasket opp og oppdaget at hun hadde skrubbet så hardt at det øverste hudlaget var blitt skrubbet vekk. Målløs over hva hun nettopp hadde gjort stirret hun bare tomt på armen sin.

Til slutt strakte hun seg etter såpestykket som nå lå på bunnen av balja og begynte å såpe inn kroppen igjen, men denne gangen passet hun på slik at hun ikke skulle bli distrahert igjen.

Når vannet begynte å bli utholdelig varmt reiste hun seg opp og gikk forsiktig utav. Det siste hun trengte nå var å tryne. Hun hadde tørket seg og tatt på klærne som Johannes hadde lagt klart til henne, Det var hans egne. Den bleke huden hennes var helt rosa etter all skrubbingen og varmen fra badet. Klærne var også alt for store, men de var mye bedre enn de hun hadde hatt på seg.

Hun tasset forsiktig inn og fant Johannes allerede sovende i godstolen som sto i ett hjørne. Armene var foldet over magen og beina utstrakt over en puff. Han hadde ingen klokke på veggen men det hadde alt begynt å lysne igjen så klokken måtte være nærmere 4 eller 5 på morgenen. Hun må ha badet i flere timer.

På kjøkkenbordet var det satt frem mat og drikke. Hun mistenkte at det var til henne, appetitten hennes var lik null og hun kjente at fyllesyken var begynte å krype oppetter halsen.

Hun ønsket ikke å vekke ham, for å finne ut hvor hun skulle sove. Ylva hadde en sterk mistanke om at han ville insistere på sengen, ellers hadde han nok lagt der selv. Hun listet seg bort til ham og la over ullteppet hun hadde over skuldrene over ham før hun fortsatte inn til soverommet.

Det var allerede redd opp og klart til henne. Han hadde tydeligvis skiftet sengetøy i all hast for det lå en bylt med tøy vedsiden av sengen. Hun lukket døren forsiktig bak seg for å ikke vekke ham og krabbet opp i sengen.

Hun smøg seg under den myke dyne. Hun falt til ro øyeblikkelig samtidig som søvnen begynte å hente den utslitte kroppens hennes inn. Hun kunne ikke huske sengen hadde vært så behagelig. Før hun visste ordet av det hadde hun allerede sovnet.

*

Det tok en liten stund fra da Ylva åpnet øynene sine for første gang til hun forsto hvor hun var og hva som egentlig hadde skjedd dagen før.

En kvalme veltet over henne, og hun var usikker på om hun bare var fyllesyk eller om det var minnene som gjorde henne dårlig.

I ett lite øyeblikk vurderte hun å ikke stå opp i det hele tatt, men tanken på å ligge å drukne i tanker om hva folk sa om henne nå fikk henne nærmest til å sprette ut av sengen.

Det var ingen overraskelse at Johannes ikke lengre sov i stolen. Solen var allerede høyt på himmelen i det hun tok de første stegene ut på gårdsplassen. Hun kunne ikke se Johannes noe sted, men en jevne dunking fikk henne til å følge etter lyden til bak huset.

Der sto han ikke langt fra inngjerdingen til grisene og slo ned påler. Han hadde allerede kommet ett godt stykke og den bare svette overkroppen tydet på at han hadde holdt på en stund. Hun sto og stirret en stund usikker på hva hun skulle gjøre mens han svingte sleggen tungt overhode og smalt den ned på pålene.

Johannes hadde fått slått ned tre stykker før han fikk øye på henne og vinket henne mot seg mens han gliste, mens gullringene i ørene glitret.

“Klar for å jobbe litt?” spurten han mens han tørket svette bort fra pannen med håndbaken. Det vanligvis så ville håret var festet i en stram knute på toppen av hodet slik at det ikke skulle komme i veien.

“Jeg tror det” svarte hun usikker på hva hun sa ja til. Hun tvilte på om hun ville klare å slå ned påler, i hvert fall uten særlig med energi i kroppen, men så hadde hun ikke særlig matlyst heller. Så der var hun likelangt.

“Jeg tenkte kanskje du hadde lyst til å feste planker mellom pålene, slik at det blir ett fullverdig gjerde.” Han prekte mot en haug med planker og annet utstyr. “Du kan jo begynne og så kommer jeg og hjelper deg når jeg er ferdig med å slå ned påler” han smilte til henne som om dette ingen ting var skjedd og at det var helt normalt at hun var på besøk. Hun hadde ikke planer om å få ham på andre tanker heller. Så hun nikket bare og begynte på arbeidet.

Det ble ikke sagt stort mellom dem, begge jobbet hardt og målrettet. Feste plankene på egenhånd med en gammeldags hammer var så pass omfattende og tungvint at Ylva ikke hadde tanker for annet enn å prøve å treffe den nagle lignende spikeren.

Det ble fort veldig varmt der ute på enga i Sola, og hun misunnet rask Johannes for at han kunne stå der i baris mens han arbeidet. Klærne til Johannes var altfor store og hang seg fast i alt mulig. Hun klarte til og med å spikre det ene ermet fast. Litt det hjalp det å brette det opp. Klærne rullet stadig ned igjen.

Det tok ikke lang tid før Johannes hadde gjort ferdig sin del av arbeidet og kom for å hjelpe henne. Han holdt oppe plankene mens hun hamret i vei.

Tilfredsstilte og utslitte falt de sammen i gresset og beundret verket deres.

“Ikke dårlig om jeg må si det selv.” Sa Johannes mens han rakte henne halvdelen av det største eplet hun noen gang hadde sett. Hun tok det usikkert imot. Den unormale størrelsen fikk henne til å tenkte på alle advarselen om mat fra overnaturlige skapninger.

“Det er ikke farlig” La Johannes til i det han så at hun nølte med munnen allerede full av eple.

Hun bestemte å bare hoppe i det. Hun hadde teknisk sett allerede spist mat herfra, og hadde ikke merket forskjellen da. Saften spurtet fra eple i det hun tok og satte tenne i, og hun måtte tørke seg om munnen for at det ikke skulle renne utover klærne hun hadde på seg.

Det var det søteste og syrligste for å ikke snakke om beste eplet hun noen gang hadde smakt. Det tok ikke lang tid før hele eplet var fortært med bare en liten del av skrotten igjen.

Hun hadde helt glemt hvor sulten hun hadde vært, og så fort hun hadde begynt å spise ropte magen på mer.

Det beste var at etterpå følte hun seg helt mett, som om hun hadde spist ett fullverdig måltid

Vedsiden av henne hadde Johannes lagt seg ned på gresset med beina i kors og hendene bak hodet. Hun bestemte seg for å legge seg ned hun også, og sammen lå de og slappet av.

Det var ikke før hun lå der med øynene lukket, og den eneste lyden som hørtes var vinden som blåste gjennom tretoppene at hun virkelig kjente på hvordan hun hadde det.

Selv om hodet hennes var en tornado av følelser og skam føltes kroppen hennes avslappet for første gang siden hun fikk livet sitt snudd på hodet. Musklene hennes var ikke såre og vonde slik de hadde vært, selv nå som hun hadde arbeidet i flere timer. Den tunge følelsen i hodet hun hadde løftet seg opp og forduftet.

Kroppen føltes rett og slett ut som om den var 10 kilo lettere og det var fantastisk.

“Ylva?”

“Hvor lenge har du tenkt å være her”

Og med den setningen ble hun revet ut fra den harmoniske stemmingen. Hun satte seg opp og krøllet beina under seg. Hun oppdaget at Johannes hadde også satt seg opp, og satt nå og stirret på henne.

Foreldrene hennes var nok bekymret for hvor hun var. Samtidig klarte hun ikke tanken på å se dem i øyne. Det var jo også muligheten for at de ikke hadde sett videoen, men innerst inne visste hun at det ikke var mulig. Slike hendelser sprette seg som ild i tørt gress, og nå hadde nok hele bygda sett på at hun hadde hatt sex.

Hun angret så forferdelig på hele greia. På at hun ikke hadde sagt nei, men gitt etter. Hun hadde aldri trodd hun skulle være den typen som ikke klarte å si ifra når det var nok. Hun hadde alltid vært det stabeistet som hadde satt ned foten når hun ikke ville mer. Bare tydeligvis ikke når det virkelig hjalt.

“Hvor lenge kan jeg være her?” hun møtte blikket hans med alvorlige øyne redd for hva svaret skulle bli.

“Så lenge du vil” han smilte varmt til henne. Hun snudde seg bort og tittet utover enga. Bort på kuene hvor den ene brun flekkende hadde en fornøyd kalv som hoppet og spratt rundt henne.

“Da blir jeg så lenge du vil ha meg” Hun kunne høre Johannes reise seg opp vedsiden av henne.

“Jeg får vel bare begynne å snekre med en gang, godstolen min er god, men ikke så god at den blir behagelig å sove i, i lengden” sa han mens han børstet av støv og gress av buksene sine.

Uten å ta blikket vekk fra enga hvor ku mora hadde begynt å slikke kalven sin omsorgsfullt sa hun “men er det greit vi drar en tur innom meg i natt, jeg trenger å legge igjen en beskjed om at jeg har det bra”

Johannes rakte henne hånden for å hjelpe henne opp og smilte det varme smilet sitt. “Selvsagt”