I en fremtid er flere verdenskriger har ødelagt alt som en gang var, har samfunnene måtte bygge seg opp igjen gang på gang. Det er bare en regel som gjelder, og det er at den sterkeste som overlever, menneskenes største frykt ble virkelig i oppdagelsen om at de ikke lengre var de sterkeste skapningene som bevegde seg rundt på jorden. De har gjort alt de kan for å opprett makten de en gang hadde. 

Vil bare minne om at dette er first draft, mye kan endre seg, og er sikkert dårlig skrevet, men ett sted må man da begynne. 

håper det faller i smak. 

love Guro

Yuki travet nedover gaten, hun hadde lett etter broren heller morgenen og kunne ikke finne ham noe sted. Han hadde lovet å være med henne å trene for kampen de skulle ha, men han dukket ikke opp til avtalt tid. Hun mistenkte sterkt at han skulket unna, som han hadde begynt å gjøre mer og mer siden han hadde blitt kjent med Caleb, det var også der hun mistenkte at han var. Hun tok en usving og befant seg midt i hovedgata til hamløper distriktet.

 Gaten var omkranset av gamle murbygninger som var satt opp i all hast etter den siste verdenskrigen. Dette var over femti år siden. Det så egentlig ut som om den som hadde bygd opp bygningene hadde hatt verdens dårligste tid og råd. Allerede bare etter femti år var de begynt å forfalle kraftig. Hvis de en gang hadde vært i en klar farge var den nå bleknet og blitt til forskjellige nyanser av grå med kanskje en anelse skjær av den tidligere fargen. Alle bygningene var på minst fem etasjer, og det var ikke ett stort mellomrom fra den ene siden til den andre, det var så vidt plass til alle butikkbodene som folk hadde plassert på hver eneste cm av gaten. Denne omkransningen av bygninger og av alle menneskene som både prøvde å selge og kjøpe gav en klaustrofobisk følelse og man måtte egentlig være ganske smidig hvis man i det hele tatt skulle klare å komme seg frem uten å minst å dytte ett menneske overende, men det var kanskje det som skjedde når man plasser flest mulig mennesker på minst mulig plass. 

 Det var nettopp dette det var. Hamløpere får ikke liv til å bo utenfor områdene de har fått utlevert. Det var riktig nok flere distrikter i byen, men på grunn av hamløpere ikke fikk lov til å hverken eie bil eller kjære offentlig trafikk var det sjeldent noen av dem bevegde seg mellom distriktene. Mange la også vær for å slippe å bevege seg i områdene til menneskene for å slippe blikkene og trakasseringen.

 Mennesker, Yuki følte seg som ett menneske som alle andre, hun vet at hun så ut som ett også den eneste forskjellen var at hun hadde evnen til å kunne forandre form på fri vilje i hvert fall med mindre hun ble veldig provosert. Forvandlingen var vanskelig å holde tilbake hvis man ble veldig emosjonell. Hun hadde faktisk forvandlet seg til en katt noen ganger når hun hadde kranglet med boren sin mens hun hadde ett hormon angrep under mensen. Hun ble ikke ofte flau, men i slike situasjoner kunne hun godt ha vært foruten, for å ikke snakke om at Ren fortsatt mobbet henne for dem.

Det var kanskje noe av grunnen for at menneskene var så redde for dem, nettopp på grunn av denne usikkerheten om når en hamløper faktisk vil finne på å skifteform og til hva. Hamløpere hadde ikke ett annet sinn når de var ett dyr, de ble ikke ett ukontrollert dyr som løp rundt og prøvde å spise folk, men det hadde skjedd. Det hadde vært terrorister som hadde løpt løpsk rundt og drept mennesker i sin dyreform. Det var faktisk ikke lengre enn ett halvt år siden at en mann forvandlet seg til en gorilla og knuse skallen til ett dusin mennesker i nabobyen før politiet fikk stoppet ham.

Likevel, Yuki var overbevist om at hvis de hadde blitt behandlet som alle andre så hadde dette heller ikke vært noe problem. De hadde ikke hatt behov for å utrykke seg. Det hadde også vært demonstrasjoner tidligere, men de var blitt slått så hardt ned på at hamløpere ikke lengre turte å starte dem. Hva skulle de startet dem med uansett. De hadde ingen rettigheter på noe og enkelte uker kunne det til og med være vanskelig å få tak i ett såpestykke.

Det var derfor denne gaten var så full av mennesker, de lette etter alt de trengte. For neste uke kunne det være borte. Ikke hadde folk penger heller. Det meste foregikk på skamløs pruting av overprisede varer.

I det Yuki presset seg forbi en kvinne som prøvde å få kjøpt poteter for minst muligpris kjente hun en glede over at hun fortsatt bodde hjemme. Hadde hun slapp å bruke halvdagen på å kjempe her nede for å overleve, og at familierestauranten brakte inn så pass mye penger at de slapp å legge seg sulten, de fleste netter i hvert fall. 

Hun fortsatte å presse seg frem til hun endelig kunne trekke inn frisk luft ute fra folkemengden, eller så frisk luft som man får i slummen. Yuki hadde endelig kommet til enden av gågaten og begynte å bevege seg ut fra kjernen av distriktet. Jo lengre vekk man kom jo mindre og lavere ble bygningene. Hvis man gikk i motsatt vei ville man til slutt ende opp i den virkelige slummen der de aller fattigste bodde. De eide ikke mer enn noen triste skur som nesten ikke kunne kalles hus eller skur for den saks skyld.

 Den veien hun gikk nå var gikk mot menneskenes bydel. Det var også her de rikeste og de med mest innflytelse i hamløper samfunnet bodde. Likevel var det ikke mye å skryta av i forhold til hvordan det så ut overmuren der menneskene bodde. Husene her var mindre og sto ikke like tett. Man fikk ikke den samme klaustrofobiske følelsen som man fikk i området hun selv bodde.

Hun hadde aldri selv vært hos Caleb, men hun hadde gått forbi mange ganger. Hun viste at han bodde i andre etasje over en bruktbokhandel. Hun viste at han hadde en romkamerat men hadde aldri truffet ham selv. Yuki satset egentlig alt på at de var i leiligheten eller at romkameraten viste hvor de var.

Hun ville ikke innrømme det for seg selv men innerst inne hadde hun på følelsen at noe ikke var helt som det skulle. Hun hadde ikke sett broren på lenge heller. Hun kikket opp på den grå himmelen som alt hadde begynt å få ett blålig skjær av kveld. Ikke var det lov for hamløpere å være ute om kvelden. Ikke at hverken hun eller boren brydde seg noe om det, men mørket var en tid der hamløpere ble fritt vilt. Hun grøsset før hun trakk den lange brune frakken tettere om seg selv.

Det tok ikke lang tid før hun stoppet foran ett toetasjes bygg, de rikes område var ikke særlig stort, så lang tid tok det ikke å gå fra det ene stedet til det andre. Ett skilt med på skriften Arthurs Bruktbokhandel var malt på et skilt med sirlig skrift overdøren.

Yuki gikk opp til vinduet og prøvde å kikke inn. Det var svært mørk der inne, men hun var sikker på at hun så bevegelse der inne. Hun gikk bort til døren og dyttet den opp.

En bjelle ga fra seg ett ring i det hun gikk inn. Synet som møtte henne innenfor døren tok pusten fra henne. Hun hadde aldri sett så mange bøker i hele sitt liv. Det var hylle på hylle med bøker i alle farger og fasonger. Hun gikk bort til en av hyllene og lot hånden stryke over en bok som så ut som den skulle falle fra hverandre hvert øyeblikk. Det luktet annerledes der inne. Støv og en lukt hun aldri hadde luktet før. hun bøyde seg helt inntil bøkene og trakk inn pusten. Det måtte være lukten av gamle bøker. De hadde ikke en eneste bok hjemme hos Yuki. Hun kjente hun nesten ble usikker på om hun hadde sett andre bøker en skolebøkene i sitt nittenårige liv.

Yuki skvatt til i det hun hørte noen kremte bak henne. Hun snudde seg sakte og så en mørk skikkelse stå mellom bokhyllene på andre siden. Skikkelsen så enorm ut. hun rygget bakover slik at hun kjente at hun traff bokhyllen. Skikkelsen kom ut fra lyset og en ung mann kom til syne. Han så ut til å være noen år eldre enn henne selv. Han stirret ned på henne med brune øyne.

«Butikken er egentlig stengt», sa han med en bassflyt stemme «men jeg hjelper deg gjerne om du vet sånn cirka hva du skal ha.» Fortsatte han med et smil som rakte helt opp til øynene. Yuki kjente hun fikk en frysning. Det var som om hun kunne føle det enorme hamløper dyret som gjemte seg under huden hans. Selv om hun kunne kjenne kreftene som gjemte seg inni ham, så han svært vennlig ut. Han var kledd i en grønn strikke grenser som var trykket over en skorte slik at den hvite kragen stakk opp over. Buksene var i enkel dongeri. Det var som om han prøvde å tone ned det enorme inntrykket han gav. Håret hans var hasselbrunt og lå i fine bølger. Han minnet henne om noen men hun kunne ikke helt sette fingeren på det.

«Jeg ser etter boren min, han pleier å henge med Caleb.»

«Åh, ja hmm.» Han de tykke øyenbryna hans formet seg slik at det kom en tenkte rynke mellom dem samtidig som han dro en hånd gjennom det fluffy håret. «Det er en stund siden jeg har sett dem, er jeg redd. Er faktisk ikke helt sikker på hva de skulle.» Mannen stakk frem hånden mot henne «Jeg heter Arthur forresten, dette er min butikk og det er jeg som bor sammen med Caleb.»

Yuki tok imot håndtrykket og kjente den varme faste hånden klemme lett til.

«Yuki». Svarte hun bare. Hun følte ikke for å si mer bare komme seg videre i leten etter       boren. I det de slapp hverandre stakk hun hendene i lomma på frakken sin. «Jeg får komme jeg videre.» Hun skulle til å gå ut av butikken igjen da bjella over døren begynte å ringe igjen og inn slentret en hun kjente litt for godt, og hun forsto øyeblikkelig hvorfor Arthur hadde virket så kjent. Han var ikke hvem som helst, men en av McMahon klanen, Balthair McMahon.

Den som kom inn så ut som en yngre utgave av Arthur bare litt lavere og med flere krøller. Det så ut som om de kunne være brødre, og kanskje det var det de akkurat var.  Han sperret opp øyene overraket over å se henne før ett sleskt smil bredte seg om munnen hans. «hadde aldri trodd jeg skulle møte deg her, en McMahon var ikke nok for deg» han fnøs kort av sitt eget utsagn. Yuki kjente hun grøsset over at hun en gang hadde vært interessert. Før Yuki rakk å komme med et svar, spurte Arthur «kjenner dere hverandre?» Alistair så litt usikker fra den ene til den andre. Balthair gjorde ett lett vift med hånden som om han prøvde å viske Yuki bort. «Det betyr ingen ting» sa han og gikk forbi henne og stilte seg foran Arthur «mamma ønsker at du skal komme på middag til søndag» når Ikke Arthur ikke svarte la han fort til «hun savner deg veldig, vi alle gjør.»  Arthur satt opp en irritert mine og krysset armene sine «du får si til mamma at jeg er opptatt. Jeg kommer ikke tilbake uansett hvor mye dere trygler og ber» Yuki kjente at hun ble forlegen. Dette var en samtale det ikke var meningen at hun skulle være vitne til. Hun smøg seg bort til døren og akkurat i det hun tok tak i håndtaket og bjellen begynte å ringe forsiktig.

Balthair snudde seg mot henne «forresten du, jeg så broren din i Nami parken, det så ut som om han hadde rotet seg oppi ett eller annet. Det var i hvert fall noen tvilsomme typer som fulgte etter ham og kameraten» Han rakk ikke å si mer før et flærr av blått lys og så var hun borte. Alt som var igjen var klærne hennes som lå i en krøll på gulvet.

*

Balthair sukket lett «at hun aldri tenker før hun gjør noe, best du følger etter henne bror» Arthur hevet ett skeptisk øyenbryn mot boren. Han fortsatte «jeg mener, hamløper dyret hennes er en katt, og hvis hun tror hun har sjans mot den gjengen i formen vil hun få seg en smertelig overraskelse» han nikket bort mot klærne som lå igjen etter henne «så vidt jeg kjenner henne er hun alt for prektig til å begynne å slåss naken». Arthur bannet inni seg før han fortet seg bort for å plukke opp klærne. Han viste alt for godt at dette var noe broren aldri i livet ville gidde å gjøre. Arthur kjente han ble uvel. Han var virkelig ikke komfortabel i situasjonen han skulle utsette seg selv for.

Han tok beina fatt og begynte å løpe nedover gaten mot menneskedistriktet med klærne til Yuki under armen. Han hadde ikke løpt langt før han kjente han ble rød i toppen, mens han peste bortover veien lovte han seg selv at han skulle begynne å trene så fort dette var over.

Yuki løp så fort hun aldri hadde løpt før. Bekymringen for broren vokste for hver meter hun løp. Hun viste at Balthair aldri ville ha nevnt at boren var i trøbbel hvis han virkelig ikke var bekymret. Han var ikke typen til å bry seg som andres liv. Hun følte seg ganske tåpelig også for å bare ha løpt av gårde i hamløper formen sin. Hun ville rekke frem mye raskere som katt, men samtidig så lå klærne hennes igjen hos Arthur. Hvorfor kunne hun ikke tenke lengre før hun gjorde det.

Det var virkelig ingen vei tilbake nå. Yuki håpte bare hun ville rekker det. Hun kjente hun begynte å bli sliten, katte kroppen hennes var ikke laget for å løpe lange distanser. Ikke hadde hun løpt så langt som hun gjorde nå heller før.

Yuki var kommet seg bort til en av portene som var eneste vei inn til menneskene fra hamløper distriktet siden de var murt inne. Det var ikke ulovlig å bevege seg utenom sitt eget distrikt, men man måtte registrere seg, slik at myndighetene viste til enhver tid om hvem som var hvor. Yuki løp rett under porten. Noen fordeler var da med å være en katt.

Hun var ikke langt unna nå, parken lå nesten vegg i vegg med muren, og var faktisk ganske populær blant de litt finere hamløpere som klarte å skule folkeslaget sitt med fancy klær.

Det var blitt nesten helt mørkt da Yuki stormet inn i parken. Hun måtte stoppe litt, ikke bare for å trekke pusten, men for å prøve å ornitinere seg. Musklene hennes verket og parken var stor, hvis hun i det hele tatt skulle klare å ha energi til å klare å gjøre noe som helst når hun fant Ren kunne hun ikke bruke opp alle kreftene på å løpe rundt på måfå.

Det tok ikke lang tid før hun klarte å høre stemmer i det fjerne som brølte og lo. Hun begynte å bevege seg nærmer og prøvde å lytte intenst om hun kunne høre stemmen til boren. Hun hadde kommet ganske nærme lydene. Da hun kunne høre boren skrike i motsatt retning. Yuki enset ingen ting og bare løp så fort beina hennes klarte å bære henne. Hun løp gjennom blomsterbed, busker og kratt. Hun kjente smerter forskjellige steder på kroppen, men hadde ikke tid til å stoppe. Hvor lang tid hadde hun egentlig brukt hit, ti minutter kvarter? Tenkt om hun var alt for seint ute

Yuki bråstoppet, hun var kommet til en åpen plass som var opplyst av en eneste gatelykt. Plassen var omringet av en hekk. Så hvis man gikk forbi ville man ikke se hva som foregikk, men det var synet midt på plassen som fikk henne til å bråstoppe.

Vennen deres Caleb lå sammen krøpet på bakken i en blodpøl, hun fokuserte ikke mye på ham. Blikket hennes var låst på Ren som satt på kne med ansiktet vendt mot henne. Rundt ham og Caleb sto det syv voksne menn. To av dem sto og holdt vakt ved Caleb mens tre sto med ryggen mot henne. Den ene av dem hadde en blodig kniv i hånden, og de to siste sto bak Ren, den ene av dem holdt Ren nede, slik at han ikke kunne komme seg unna. Yuki kjente ett sug i magen da hun så fjeset hans. Ansiktet til Ren var tilgriset med blod og det fortsatte å renne blod ut fra et langt kutt over kinnet hans. Det lange håret hans som vanligvis var festet i en knute i bakhodet lå nå klisteret til blodet i ansiktet.  Rens øyene som var smalere enn hennes egne lyste ett hat hun aldri hadde sett i dem før. blikket hans var festet på mennene som sto ovenfor ham.  

«du får en sjanse til, ellers så blir det mer en ansiktet ditt som blir kuttet opp» sa en av mennene foran ham stemmen var hes og rapsete, og hørtes nesten ut som om han hadde skreket hele dagen. Ren flekket tenner til mannen som svar.

Uansett hva mannen hadde tenkt å gjøre rakk han det ikke før Yuki hadde kastet seg over ham og begynt å klore løs på ansiktet hans. Ansiktet hans ble blodig og hun klarte ikke lengre å se hvor eller hva hun traff. Mannen veivde med armene mot ansiktet og i det han fikk tak rundt henne og skulle til å dra henne vekk. Satte hun alle klørne sine fast i ansiktet hans. Slik at når han reiv henne løs reiv han også i stykker ansiktet sitt.

Han kastet henne vekk og falt om på knærne, hendene hans dro over ansiktet mens han jamret om øyene sine. Yuki tok seg råd til å ta en fort titt over på Ren. Han så minst likeoverrasket ut som mennene som sto vakt ved ham, men så, så hun at det glimtet til i de mørke øyene hans og hele kroppen hans begynte å lyse svakt i blått. Mennene som sto vakt ved ham skatt litt unna, men rakk ikke å ta seg sammen før Ren hadde kastet seg over en av dem.

Yuki hadde ikke tid til å se hva broren gjorde, alt hun hørte var de paniske skrikene til vakten Ren hadde overfalt. Hun viste at broren var sliten og at han ikke ville klare å holde mellom stadiet mellom rev og menneske særlig lenge. Mellomstadiet ville gi ham økt styrke og enkelte trekk fra hamløperdyret hans, men det var svært fysisk tungt og vanskelig å holde ut lenge.

Hun begynte å klatre opp over en av mennene. Han prøvde å slå etter henne men hun var altfor rask. I stedet klorte hun seg fast i armen hans. Hun prøvde å grave klørne så langt som mulig ned i armen før hun dro dem bortover for å skape mest mulig skade. Det sprutet blod over hele henne i det hun til slitt traff en av pulsårene. Mannen fikk panikk og veivde så kraftig med armen at hun falt av.

Yuki rullet litt bortover før hun var på beina igjen og skulle til å velge seg sitt neste offer i det hun kjente en utrolig smerte i magen og at hun fløy gjennom luften. En av mennene hadde kommet til henne først og sparket henne hardt. Yuki rakk ikke å komme seg på beina igjen før en annen hadde tatt tak i nakkeskinnet hennes og løftet henne opp.

Hun vrei og vendte seg i alle mulige stillinger for å klare å komme seg løs, men det var umulig. Hun fikk øye på Ren. Han lyste ikke lengre men lå sammen krøpet og holdt seg til kuttet. Det rant mer blod ut av det nå enn det hadde gjort i sta. Den eneste muligheten de hadde nå var at hun forvandlet seg tilbake til menneske. Kanskje hun ville klare å stoppe på mellom punktet. Yuki hadde aldri prøvd å stoppe halvveis i forvandlingen den veien før, men hun ville aldri klare å slåss mot fire menn alene i sin menneskelige form.

Yuki lukket øynene for å kunne klare å konsentrere seg godt nok til å kunne klare å forvandle seg. Hun sperret opp øynene og falt ned i bakken med ett dunk i det mannen som holdt henne slapp takket. Før hun klarte å sømme seg godt nok til å ta seg sammen. Hørte hun et enormt brøl. Hun kjente hun fikk frysninger langt inn til beinmargen. Yuki snudde seg i retning brølet.

Det som nå sto foran henne var kanskje det største dyret hun noen gang hadde sett. En svær bjørn, den sto på to bein og tårnet over dem alle, det så nesten ut som om den var nærmere tre meter lang. Hele bakken riset i det forbeina til bjørnen smalt ned i bakken. Bjørnen stormet mot dem, men han rakk ikke bort til dem før mennene som hadde angrepet Ren og Caleb var forsvunnet. Alt som hørtes var paniske rop og lyden av føttene deres som løp bortover grusen.