underverden

 

Tablo reader up chevron

Introduction

Dette er første utkastet til Underverden 

her møter vi Ylva som havner i underverden, en verden som lever ved siden av vår egen med magi og skapninger som er kjent fra blant annet nordisk folketro og mytologi. 

Ylva møter vansker i å befinne seg i en døende verden som er villig til å gjøre alt for å overleve. 

Comment Log in or Join Tablo to comment on this chapter...

kapittel 1

Ylva sto utenfor på balkongen og trakk inn den varme natteluften. Det var egentlig ganske varmt ute til å være tidlig i juni. En kjølig bris blåste gjennom det brune håret hennes og ga henne gåsehud på de bare fregnete armene hennes. Det var så rolig ute nede på gaten under henne, det var ingen ute. De fleste var vel hjemme og som, eller alt nede i sentrum for å fortsette festingen der nede. Det var helt stille ute bortsett fra dunking fra musikken i leiligheten bak henne. Personlig var hun egentlig ikke fan av å være med på fest. Folk ble så slitsomme når de drikker. Alle blir bestevenner selv om de aldri snakker sammen ellers på fritiden. Det var som om det ikke var noe å snakke om uten om det som skjedde under forelesningene. 

Hun viste mange av de andre jentene var mye bedre venner med hverandre enn det hun var, men når de pratet sammen hadde hun virkelig ingen ting å si. Hva skulle hun si. Hun kunne prate om interessene sine. Eller hun kunne selvsagt, men hva er vitsen med å prate om noe de ikke vet hva er eller betyr. Hun synes selv det er fryktelig kjedelig å måtte høre på folk fortelle om noe som ikke interesserer henne. Ylva hadde ikke tenkt å bli nerden som bare snakker om alver og prinser fra fantacy bøker. Marinanne hadde ikke en gang sett Ringenes Herre filmene, noe som i seg selv er en egen synd. 

Ylva har en venn. Hun er ikke alene på studiene, Marcus var hennes bestevenn. De hadde vært venner siden videregående. De hadde begge bestemt seg for at de ønsket å bli lærere og derfor hadde de valgt å flytte til samme by for å studere sammen, slik at ingen av dem slapp å være helt alene. 

Marcus var den egentlige grunnen for at hun trengte å ta seg frisk luft. Han hadde vært klengte i hele kveld. Hun viste at ha pleide å være klengte og kosete når han drakk, men det var noe anderledes denne kvelden. Hun kunne se det i øynene hans. Det var som om han hadde bestemt seg for noe. Noe hun ikke var helt sikker å om hun var klar for.

Lyden fra musikken ble høyere i det verandadøren ble åpnet opp, og ble like innestengt i det den som hadde kommet ut lukket døren bak seg. Ylva turte ikke å snu seg. Hun hadde på følesen at den som sto der hadde en agenda, og denne gangen var det ingen steder å flykte. 

“Hva gjør du her ute helt alene?” Hørte hun Marcus si før han stilte seg opp ved siden av henne. Så pass nærme at hun kunne kjenne varmen fra den bare huden hans mot sin egen. Han hadde på seg en eller annen forferdelig kortermet blå ruttete skjorte som Ylva var bombesikker på at moren hadde kjøpt til ham. 

“Trengte bare litt frisk luft”. Ylva så ikke bort på ham. Hun var redd for å møte øynene hans. Hun håpet av hele sitt hjerte at vibbnene hun hadde fått fra Marcus hele kvelden bare var henne som var paranoid. Hun rykket unna i det hun kjente han strøk henne på armen. 

“Hva er det for noe? Du har vært så rar i hele kveld”. Ylva svelget og møtte blikket til Marcus. De blå øyene hans var nesten helt svarte i nattemørket, og det vanligvis så finkjemmede lyseblonde håret hans sto til alle kanter etter kveldens dansing.

“Det er ingen ting”. Ylva ga ham ett smil før hun prøvde å snu seg bort og gå inn igjen. Hun hadde virkelig ikke lyst til å tilbringe ett sekund til her ute alene. Han var hennes bestevenn, og hun hatet virkelig når han fikk henne til å føle seg på denne måten. Hun kom ikke langt før hun kjente han grep om håndleddet og dro henne til seg. Ylva krasjet inn i brystkassen hans. De var nesten likehøye og hun så han rett inn i øynene igjen. Hun rakk ikke å snu seg bort før hun kjente de våte leppene hans mot hennes. Ylva rev seg ut fra grepet hans og dyttet ham bort fra henne. Ånden hans stinket av alkohol    

Marcus stirret uforstående på henne. Hun tørket bort siglet hans fra leppene sine med håndbaken. Hun kunne kjenne at kinnene ble varme og røde av sinne. Hvorfor måtte han sette henne i en slik situasjon. Kunne de ikke bare være venner. Hun viste fra da av ville ingen ting være som før. Marcus strakte ut armen og gikk noen steg mot henne. Ylva svarte med å rygge enda lengre bakover. Hun kunne kjenne gelenderet på balkongen presse seg inn i ryggen hennes. 

“Hvorfor trekker du deg vekk fra meg?” Marcus stirret på henne med ett uforstående blikk gjennom øyene som var sløve etter på påvirkningen av litt for mye å drikke. 

“Du er full” Ylva fikk seg ikke til å si mer. Det begynte plutselig å bli veldig kjølig ute. Hun la armene i kors rundt magen sin og klemte til så skuldrene hennes kom opp under ørene hennes. 

“Så er du!” stemmen til Marcus steg i volum, Ylva likte virkelig ikke rettingen denne samtalen var på vei hen. “Slutt å vær så kostbar, jeg vet du vil” Ylva ristet bare på hodet. Dette var virkelig uretferdig. Hun hadde ikke bet om dette i det hele tatt. Var det en ting hun var sikker på så var det at hun ikke hadde gitt ham noen tegn på at hun var interessert. 

“Jeg går inn nå.” Det var virkelig ikke mer å si om den saken. Ylva begynte å bevege seg mot døren men stoppet i det Marcus åpnet munnen sin igjen. 

“Ikke lat som noe annet.” Ylva så uforstående bort på ham. Han så nesten sint ut. Øynene hans studerte henne godt før han øyenbrynene hevet seg opp i pannen hans. “Forstår du virkelig ingenting.” Sinnet var tilbake i øynene hans. Ylva var klar over at hun så ut som ett levende sprørsmålstegn, og det gjorde han tydeligvis mer irritert. Ylva tok motet til seg og svarte ham,

“Nei jeg gjør tydeligvis ikke det”. Hun kjente at nå var det hennes tur til å bli irritert. Hva var det han egentlig forventet av henne. Trodde han virkelig hun bare skille legge seg ned og sprebeina bare fordi han hadde gitt henne oppmerksomhet. Betydde ikke hennes føleser noen ting.

“Kom igjen, du vet jeg liker deg”. Han tok ett skritt mot henne. Ylva kjente at hun synes han var litt for nærme. Hvorfor var denne balkongen så liten. Det var ikke noe mer plass å rygge på heller. 

“Nei jeg vet ikke det. Du er min bestevenn!” hun sprakk i stemmen og det siste ordet kom ut mye høyere enn hun hadde tenkt. Denne gangen var det Marcus sin tur til å rygge vekk fra henne. Han la armene sine i kors og stirret på henne med ett blikk som fikk henne til å føle seg som en liten mark. Hvordan hadde hun klart å havne i denne situasjonen, og hva skjedde mer Marcus. Den Marcus hun kjente ville aldri ha stirret på henne på den måten. 
“Virkelig Ylva. Trodde du jeg var venn med deg for å være vennen din. For å være skulderen du kan gråte på

når du er lei deg uten å få noen igjen. Du vet folk sover ikke i samme seng uten at det ligger noe bak”.  Ylva stivnet til. De hadde gjort det. De hadde overnatten hos hverandre og sovet i sammen. Han hadde trøstet henne. Klemt henne holdt henne inntil seg når hun hadde følt seg alene. De hadde ledd sammen. Danset og sunget sammen til favoritt Disney filmene deres. De hadde sittet skulder mot skulder og spilt playstation til lagt på natt, men alle disse tingene og mye mer hadde ikke vært annet for Ylva en vennskapelig. Hun hadde aldri følt noe annet en varm kjærlighet for vennskap for ham. 

Marcus hadde alltid vært den som hadde stilt opp for henne når hun trengte det, og hun for ham. De hadde vært en uadskillelig duo på videregående, verken mer eller mindre. Og her sto han og så på henne med fiendtlige øyne. Han trodde det var noe mer. Han trodde det var mer bak vennskapet deres fordi hun var jente. Hun hadde behandlet ham som hun ville behandlet alle vennene sine, som en jente venn. Hun skilte ikke forskjell på kjønnene. Det begynte å demre for henne at det var en forskjell. At man ikke kan behandle en gutt som jente og det føltes utrolig urettferdig. Hvorfor kunne hun ikke være som hun ville mot den hun ville.  

“Hvor lenge har du følte det sånn?” Ylva kjente at det begynte å svi i øynene og at tårene presset seg på.
“Hvor lenge tror du? Helt siden vi først ble kjent med hverandre. Jeg har vært forelsket i deg i hvert fall fire år. Slutt å spill så jævla kostbar!” det var dråpen. Hun sa ikke ett ord til. Hun stormet inn i leiligheten. Rundt henne danset folk til musikken. I ett hjørne satt Marianne oppå fanget til en annen tilfeldig fyr og klinte. Ylva brydde seg ikke om hun skumpet borti folk. Hun ville bare ut og det fort. En knute i magen hadde vokst seg større for hvert ord Macus hadde sagt, og nå var den nesten ut holdbar. Noen Ropte etter henne, men hun brydde seg ikke. Det eneste som fylte hodet hennes var å komme seg så fort som mulig ut. 

Hun grep veska og jakka si. Hun kjente hun begynte å bli svimmel. Alkoholen hadde virkelig begynt å ta tak i henne også. Hun trosset svimmelheten og begynte å løpe så fort hun var kommet ut av døren til leiligheten. Hun løp hele veien hjem. Hun stoppet ikke en gang. Beina hennes brant, men hun brydde seg ikke. Hun ville bare hjem.  

*

Ylva lå utstrakt som en sjøstjerne på sengen sin i ett kott av en leilighet som hun eide het alene. Hun hadde spart siden hun begynte å jobbe som 15 åring for å få råd til den. Det var det beste med å eie var at nå var hun helt alene. Ingen som kunne forstyrre henne, eller se at hun gråt. Tårer strømmet nedover kinnet hennes. Hun tok seg ikke bryet med å tørke dem bort. Det føltes virkelig som om hun hadde levd i en løgn de siste 4 årene. Hvordan kunne hun ha vært så naiv. Hun hadde ikke tatt bryet av å kle av seg. Hun bare lå og stirret opp på taket og prøvde å analysere hele vennskapet mellom Marcus. Det ville virkelig ikke bli som før. Ylva viste virkelig ikke om hun ville orke å se ham igjen på mandag på forelesingen. 

Hodet hennes snurret rundt. Det hadde virkelig ikke vært en god idè å løpe hjem. Hun var ikke den sporty typen. Hun hadde litt flere kilo på kroppen enn det hun egentlig foretrakk, men hadde det vært en ting hun alltid har hatt så var det god stamina. Hun kunne gå i evigheter uten å måtte stoppe. Hun jogget faktisk regelmessig. Hun var bare litt for glad i sjokolade. 

Hun lukket øynene og hikstet. Marcus hadde pakket inn 2 kilo med sjokolade på bursdagen hennes. Fordi han viste det var det beste hun viste. Hvordan kunne hun ha vært så dum. Hun følte seg utrolig slem som hadde ledet Marcus til å tro det var noe annet enn vennskap. Det hadde virkelig ikke vært noe annet for henne. Hun hadde virkelig ikke tatt til seg hva alt dette ville føles for ham. Hun hatet seg selv for det. 
Fult påkledd og med våt pute sovnet Ylva endelig med håpet om at i morgen vil alt være som før igjen. Selv om hun viste det aldri ville bli det. 

Ylva hadde ikke trodd det var mulig å føle seg mer elendig enn det hun hadde gjort dagen før, men det var det faktisk. Klumpen i magen fra Marcus var enda ikke gått bort og i tillegg hadde hun en hodepine som dunket så hardt i hodet at hun ikke en gang orket å åpne øynene sine for lyset i rommet ble for sterk. Hun rullet seg inn mot veggen slik at lyset fra vinduet på andre siden av rommet ikke ville være like sterkt. 
Takk Gud for at det var søndag og hun ikke måtte ha ett oppgjør med dramaet hun hadde skaffet for seg selv. Var det virkelig ett drama. Var det så dramatisk som hun skulle ha det til. Hvorfor kunne hun ikke bare godtatt tilbudet fra Marcus. 

De hadde vært ett fint par. De hadde mye av de samme interessene og hadde alltid hatt det veldig gøy sammen, men likevel. Hun hadde aldri sett på ham som noe annet enn en venn. Ylva dro dynen over hodet. Han hadde tross alt kalt henne en luremus og kostbar. Hva mente han egentlig med det. Ylva kjente hun ble mer og mer irritert for hvert sekund som gikk. 

Dette gikk virkelig i mot alt hun trodde på. Hun nektet å sette gutter i bås, der man skylte dem seksuelle handlinger fordi de var snille mot enn. Alle var vel i sånn. Hun hadde virkelig trodd Marcus hadde vært anderledes, men den eneste grunnen for at han hadde vært snill mot henne var at han hadde en annen angenda. Agendaen med å komme ned i buksene hennes. 

Ylva gryntet for seg selv. Hun var ikke desperat heller. Hun hadde ikke møtt noen andre menn utenfor byen heller da. Kanskje det gjorde henne desperat etter menneskelig kontakt. De fleste hadde vært borte før hun selv hadde rukket å våkne, ellers så hadde det vært henne som hadde sneket seg ut i de tidlige morgen timene. 

Marcus viste alt dette. Hadde han blitt sint fordi hun ikke var villig til å gjøre det samme med ham som hun hadde gjort med andre. Hadde hun virkelig ledet han til å tro noe annet. Hun følte det ikke slik selv. Det spilte liten rolle nå uansett. Gjort er gjort og spist er spist. 

Hun satte seg opp i sengen hodet dunket virkelig. Dette var ingen god dag. I det minste var hun ikke kvalm. Hun tasset ut på badet som var i rommet vedsiden av. Hun var sikker på at hun hadde det minste badet i verden. Man sto nesten oppi doen når man skulle pusse tennene. 

Ikke bare følte hun seg som ett vrak men hun så ut som ett også. Sminken fra i går var smørt utover det fregnete ansiktet hennes. Håret kunne lett bli beskrevet som et fuglereir. Hun dro den svarte lille kjolen over hodet og kastet den i skittentøyskurven under vasken. Hadde hun sett på for sexy ut i går. Hun klemte på den myke magen og fnøs. I hvert fall ikke for mange. 

Ylva forsvant inn i dusjen og håpet hun skulle få vasket bort uggenheten og den elendige følesen. Hun sto der inne  i en evighet og surret i sine egne tanker uten å egentlig komme frem til noe som helst. 

Hun tusset ut i stua med handkle rundt seg. Det lille rommet som var både kjøkken og stue føltes for første gang veldig klaustrofobisk. Hun hadde aldri følt det slik før, men nå trengte hun bare å komme seg ut. Hun var viste ikke hvorfor hun reagerte på denne måten. Kanskje det var følesen av å miste sin bestevenn. Om ikke annet så følte hun seg forått, sikkert likker forått som Marcus følte seg.

Hun forsvant inn på soverommet igjen for å finne noen klær. Hun dro på seg en pysjamas buske i det mobilen hennes begynte å ringe. Hun gikk bort til vesken sin som lå vedsiden av sengen og fant frem telefonen. Det var fra Marcus. Hun la fort på, og oppdaget at det var 20 ubesvarte anrop fra ham. I rent sinne kastet hun mobilen i veggen. 

Nok var nok. Reiste seg opp og gikk bort til kleskapet og åpnet det på vidt gap. Hun dro ut tursekken som lå i bunnen og begynte å pakke den febrilsk. Hun orket ikke denne klaustrofobiske leiligheten eller denne innestengte byen. Hun trengte luft og det nå.

Comment Log in or Join Tablo to comment on this chapter...

kapittel 2

Ylva parkerete bilen langs på en liten parkeringsplass litt inn i skogen. Hodepinen som hadde plaget henne tidligere på dagen. Hadde gitt seg etter en paracet og en liter med vann på rappen. Hun hadde kjørt i to timer rett opp i landet for å komme frem til ønsket sted. Hun hadde ikke vært her siden hun var liten, og måtte bruke GPSen på den nå knuste mobilen for å finne frem til riktig sted. Hun hadde gått mange turer her med familien når hun var yngre.

 De hadde dratt opp hele helger og overnattet i telt. Faren hans hadde alltid vært glad i dra på tur, og de hadde årlige telturer gjennom barndommen hennes hvor de overnattet forskjellige steder i ingenmannsland i norsk natur. Hun hadde elsket det, men etter hvert som hun og brødrene hennes ble eldre ble det mindre og mindre av turene og nå hadde hun ikke vært ute i skogen på flere år.

Hun trakk inn den friske luften inn i lungene og kjente hun virkelig hadde savnet dette. Hun hadde ikke vært klar over hvor mye skogen og naturen hadde betydd for henne. Hun gikk bak i bilen og hentet frem tursekken hennes. Den var ikke så stor men innehold det mest nødvendige. 

Hun hadde tenkt å gå så langt hun orket og slå opp en mannsteltet hun hadde fått av faren til jul for noen år siden. Hun hadde ikke rukket å bruke det selv ennå, men hun visste det var ett tappert forsøk fra faren hennes til å få henne til å bli like glad i naturen som ham. 

Han hadde selv sagt at det ikke fantes noe så beroligende som å dra alene ut i villmakren og la seg bli ett med omgivelsene rundt. 

Hun låste bilen og begynte å gå innover skogen. Hun hadde ikke fortalt noen hvor hun var på vei hen. Hun hadde bare tenkt å overnatte en dag. Hun trengte bare å komme seg vekk fra alt som var vanskelig. I mens hun trasket innover ble hun mer usikker på om hun hadde overreagert på hele greia med Marcus. Var det så dramatisk som hun skulle ha det til. Liten rolle spilte det uansett nå. Det hadde vært viktig for henne og det var henne det plagde. 

Hun hadde gått i cirka to timer før hun måtte gi seg og sette seg ned for å ta en pause. Naturen rundt henne var nydelig. Sommeren hadde virkelig begynt å sette rot, alt rundt henne var grønt hvilt. Det var ganske overgrodd her. Det var ikke mange som brukte å gå her. Mest folk som bodde på hytter i nærheten. 
Lengre inn hun hadde kommet hadde løvtrærne blitt erstattet med store furutrær som for svant høyt opp mot sky. Det var noe litt trollsk over disse mektige trærne der de sto tett i tett overgrodd med lav. 
Det var nesten helt stille her inne. Ikke noen lyd fra trafikk eller høylytte mennesker. Bare naturen selv. Fugler som sang. En liten bekk klukket i nærheten, og vinden som blåste gjennom trærne. Ylva lente seg tilbake på sekken og lykket øyene bare for å lytte til freden rundt henne. 

Plutselig spisset hun ørnene. Var det sant det hun hørte. Hun rettet seg opp og prøvde å lytte etter. Langt i det fjerne synes hun at hun kunne høre fiolin spill. Noen som spiller instrument her ute? Ylva hadde ikke sett noen andre biler på parkeringsplassen så hun hadde vært ganske sikker på at hun var alene. 

Kanskje det bare var noen som hadde med seg høytalere for å spille mens de var på tur. Eller for alt hun viste tatt med seg instrumentet sitt for å spille musikk midt i skogen. Hun kunne egentlig forstå det. Hvor fredelig og inspirerende ville det ikke vært å spille her ute. 

Hun tok på seg sekken og begynte å gå videre igjen, men stoppet. Hun kjente at nysgjerrigheten tok overhånd. Hun gikk av stien og  begynte å gå mot musikken. Den som spilte kunne ikke være så langt unna. Og hun hadde med kart og kompass i tilfelle hun skulle gå seg bort. Det kunne vel ikke skade og se hvem det var som spilte. 

Ylva følte at hun hadde gått i evigheter uten å føle at hun nærmet seg musikken. Flere ganger måtte hun skifte retting. Hun begynte på alvor på å blir redd for at hun hadde gått seg vil i det. Musikken endelig begynte å bli høyere som tegn på at hun nærmet seg. 

Hun ble så ivrig at hun nesten begynte å løpe i retning av lyden. Hun stoppet brott i det hun kom ut i ett åpen andskap. Forhan henne ruget en liten foss. Hadde hun virkelig vært så oppsilt på musikken at hun ikke hadde fått med seg lyden fra den buldrene fossen. 

Hun kikket rundt seg, musikken var høyere enn noen gang, men hun kunne ikke se hvem det var som spilte. Hun sto usikkert og så rundt seg. Skulle hun tørre og begynne å lete etter den som spilte. Hun la sekken fra seg i gresset og begynte å gå mot kulpen vannet fra fossen forsvant ned i. 

Hun hadde ikke vist det var en foss i nærheten. Hun var bombesikker på at faren ille ha vist dem det hvis han viste det når de var små. Ved tanken på hvor ivrig han var på å vise dem alle slags former for naturfenomen som de kom over. 

Mens hun vandret bort til vannet fortsatte fiolinisten å spille. Det var de vakreste tonene hun noen gang hadde hørt. De var så naturlig at de nesten kunne vært en del av naturen rundt henne. 
Hun gikk bort og stilte seg på en stein som lå i vannkanten. Hva for slags sted var dette. En fjellside omkranset lysningen. Dette hadde faktisk vært det perfekte stedet å bygge en hytte. Hun smilte litt for seg selv. Kanskje det var her hun skulle overnatte i natt. Det var mye igjen av dagen, men likevel. Det var ett eller annet med dette stedet. 

Uansett kunne hun ikke falle til ro før hun viste hvem som spilte. Magen hennes begynte å rumle. Hun hadde ikke spist siden hun dro hjemme fra, hun kikket på klikken på armen, og det nærmet seg 5 timer siden. Ylva snudde seg og skulle til å gå og hente sekken sin i skog kanten da hun fikk øye på fiolin nisten. 
Hun forundret seg over at hun ikke hadde sett ham tidligere. Han satt på en fjell hylle rett vedsiden av fossen. Han gikk nesten i ett med fjellet bak seg. Han hadde malt huden sin grå for en eller annen merkelig grunn. Hadde det ikke vært for det blonde håret som glitret i solen hadde hun ikke lagt merke til ham i det hele tatt. 

Musikken stoppe brått og mannen på hyllen så opp og rett inn i øynene hennes. Ylva skvatt til av det intense mørke blikket han gav henne, at hun glei på den glatte steinen hun sto på og falt. Hun prøvde å ta seg for, men hun reagerte alt for seint. Og smalt hodet i bakken mot en annen stein. Hun rakk bare å kjenne en intens smerte i bakhodet før alt ble svart.    

Comment Log in or Join Tablo to comment on this chapter...

kapittel 10

Comment Log in or Join Tablo to comment on this chapter...

kapittel 11

Comment Log in or Join Tablo to comment on this chapter...

kapittel 12

Comment Log in or Join Tablo to comment on this chapter...

kapittel 13

Comment Log in or Join Tablo to comment on this chapter...

kapittel 14

Comment Log in or Join Tablo to comment on this chapter...

kapittel 15

Comment Log in or Join Tablo to comment on this chapter...

kapittel 16

Comment Log in or Join Tablo to comment on this chapter...
~

You might like Guro Andersen's other books...