Alexia stirret grettent rundt seg. Hun hadde ikke akkurat planlagt noe da hun styrtet ut av leiligheten hennes, inn i den mildt sagt store folkemengden. Moren hennes var urimelig, det var ikke Alexias feil. Nei, det var det ikke, så hun fortsatte å vandre, sta som hun var. Moren hennes løp ut etter henne, men mistet henne raskt. Alexia skimtet så vidt det skuffede utrykket i øynene hennes. Det ga henne nesten mot til å dra tilbake, men stoltheten hennes var sterkere enn skyldfølelsen hennes. Hun tuslet meningsløst rundt, ikke helt sikker på hvor hun skulle, men hun skulle vekk. Langt vekk. Hun orket ikke å risikere at hun støtet på noen hun kjente. Kjentfolk var for mye bry, og hun ønsket heller å være helt alene for å roe seg ned. Hun dro litt i det skulderlange, blonde håret sitt, og så ned i bakken mens hun gikk. Rundt henne var luften tett, og hun kunne nesten ikke se, for det var overdrevent mange mennesker rundt henne. Det gjorde henne nesten klaustrofobisk. Lyden av biler og mennesker fylte ørene hennes, og gjorde at hun nesten følte seg døv, fordi hun ikke kunne direkte høre samtaler eller særegne fartøy, bare en blanding av uforståelige samtaler og travle folk på vei til ingensteds. Heldigvis visste hun om et sted som var mer eller mindre fritt for mennesker, selv om lydene ville hun neppe unnslippe uansett hvor langt hun dro. Hun skiftet til en stø kurs mot en ensom benk på en grusvei mot parken som lå sentrert i byens sentrum. Den var mer eller mindre tomt for mennesker, da de som skulle inn i parken allerede var der, og ingen andre hadde tid til å stikke innom. Hun satte seg ned, og c igjen ned i bakken, åndsfraværende. Da hun tittet opp igjen kunne hun riktignok fremdeles skimte leilighetsbygningen deres, men om moren hennes kunne finne henne blant alle menneskene rundt henne, så skulle hun faktisk tilgi henne, fordi det hadde vært utrolig imponerende.  Hun sluttet å se på bygningen og stirret ned i bakken, på alle føttene som beveget seg travelt frem og tilbake forbi henne. Frem og tilbake. Frem og tilbake.

En skikkelse satte seg ved siden av henne. Hun så ikke opp, det var ikke nødvendig. Skikkelsens blikk brant seg fast i henne, og hun tittet forsiktig opp. Personen var ikke en gang halvt så truende som hun først trodde. Det rosa håret hans gjorde han langt mindre alvorlig, og han hadde ikke stirret på henne, han hadde glist. Hun så forvirret på han, og han klappet henne lett på hodet. Alexia dyttet seg vekk, noe som bare fikk han til å glise mer. De fortsatte med en rekke blikk og noen glis fra gutten, som ærlig talt så for gammel ut til å ha rosa hår. Hun lagde en grimase og så bort. En latter unnslapp han, og han reiste seg igjen, for å tusle vekk. Hun stønnet. Denne dagen kunne umulig bli merkeligere. Hun tittet på alle rundt henne nå. Travle folk som alle hadde en historie. Rundt henne gikk alenefedre, alkoholikere, problemstilte tenåringer og barn med fantastiske og forferdelige fremtider. Alle levde i sin egen lille verden, hvor de trodde de var midtpunktet. Noe de sikkert også var. Dette satt hun og tenkte på nå. Sakte men sikkert begynte de uforståelige samtalene rundt henne å gi mening. Bare når hun fokuserte kunne hun høre hva som foregikk blant de mange uavhengige individene. En kvinne med brunt hår som rakk henne til ryggbladene hadde visstnok blitt forfremmet, selv om hun selv trodde det hadde med utseendet hennes å gjøre. En liten gutt med blå caps hadde ikke fått togsettet han ba om, men han var fremdeles glad, fordi faren hans lovte å skaffe det til han neste gang. Alexia fulgte nå med på alle samtalene, men jo mer hun prøvde å holde styr på hvem som skulle gå i termin til høsten, og hvem som begynte på skolen for litt siden, jo mer begynte hodet hennes å verke, helt til hun måtte se ned i bakken, med ansiktet i hendene. Hun satt der en lang stund, og la ikke merke til hva som skjedde rundt henne. Det var ikke lenger noen samtaler. Det var ingen lyd av sko som klakket mot brosteinene. Det var ikke noe lyd, ikke i det hele tatt.

Hun løftet ikke blikket, fordi det var noe helt annet foran henne. Ett par sko i kraftig blå med grønne lisser stod nå foran henne. Hun så ned en stund, til hun merket at hodepinen var mildt sagt borte. Blikket hennes gled sakte opp. Foran henne, med et småirritert blikk, stod det en gutt, med det svarte håret sitt helt ned i øynene. Han lente seg fra ett ben til det andre, med armene i kors foran henne. Han sa ingenting. Bare så irritert på henne, med øynene som man ikke helt kunne skimte fargen på igjennom håret hans. Han så ut som at han ventet på at hun skulle si noe. Hun skakket på hodet, og sukket.
 <> Spurte hun, og prøvde å imitere den irritable minen hans. Denne setningen gjorde at han sperret opp øynene, og så mildt sagt forbannet ut. <> Utbrøt han, med en stemme som grenset mellom sjokkert og illsint.
 <> Mumlet han videre.  Kommentaren gjorde at hun valgte å svare han.
 <> Denne kommentaren endret med en gang humøret til gutten. Et lurt smil spredte seg langs leppene hans.
<> Sa han, og klarte nesten ikke holde inn latteren hans. Hun så rart på han, og han pekte utover sentrum.
<> sa han høylytt, nå med latteren sterk og full av egoistisk glede. Hun så bare på han en lang stund, usikker på om han tullet med henne eller ikke. Så snudde hun seg og fikk se hva som faktisk foregikk rundt henne. Ingenting.  Helt bokstavelig talt ingenting. Ingen bevegelser, ingen lyd, alt stod helt stille. Hun sperret opp øynene, og lente seg litt frem på benken. Alle menneskene var der fremdeles, men de stod helt stille. Man kunne ha trodd at det var en spøk. Men hun så ingen forklaring på hvordan ungdommer hang i løse luften, og selv om vinden ikke blåste lenger, kunne man forstå at den hadde gjort det, da visse folk hadde håret fast i en vinkel. Hun snudde seg sjokkert mot gutten, som strakk ut en hånd.
<> sa han, smilet fremdeles bredt over leppene hans.

Gutten, Filos, trakk pusten dypt, og begynte å snakke.
<> sa han, og stoppet for å sikte til alt rundt dem.
<vår verden. Og den er viktig! Alle i denne verdenen er viktige, i motsetning til dere!>> Han så ned på henne, kjempestolt, som om hun skulle forstå alt dette. Da det var åpenbart at hun ikke gjorde det, sukket han og fortsatte.

<tiden har stoppet, mere deres verden.>> han stoppet og stirret på henne en lang stund, litt forvirret over det han sa selv.
<> Filos tittet håpefullt på henne.
<> Sa hun vantro. Det hjalp henne neppe å klage på at han ikke forklarte hva hun gjorde der, så hun fulgte bare skeptisk med.
<> utbrøt han stolt, som om han satt foran et barn som visste at en katt sier mjau.
<> Fortsatte han, og stirret nå mer og mer håpløst på henne. Hun ga litt opp, og nikket til han istedenfor. Hun reiste seg fra benken, fremdeles litt bøyd i ryggen. <> spurte hun forvirret. Endelig kunne hun spørre om det hun faktisk lurte på! Han så litt grettent på henne igjen, og sukket oppgitt. <> utbrøt han høylytt, og kastet seg inn i en ny forklaring. <> avsluttet han, og begynte å rusle inn i folkemengden. Hun prøvde å følge etter han, men ble avbrutt da han rett og slett forsvant. Hun sukket oppgitt, og begynte og utforske selv.

Det var uvant å se disse menneskene hun hadde tittet på stå helt stille. Det var som en kunst utstilling. Hun kunne stå nærme nok noen til å se alle fregnene deres, alle arrene. Ingen stoppet henne.  Alexia følte nesten at det var alt for mye ansvar for henne. Det var bare noe med denne muligheten som gjorde at hun måtte studere. En tanke i bakhodet hennes fortalte henne at hun burde ha skjerpet seg og funnet ut hva som foregikk, men hun var ikke akkurat personen til slikt. Hun var sta nok til å ikke høre på seg selv en gang. Hun tittet fremdeles på folkene, men ideen om å ta på dem var så fremmed og skremmende. Hun var nesten redd de skulle knuse.  Og kanskje de ville det. Hun visste ikke. Hun endte med å gå forbi alle etter en stund, for om hun stoppet for å se på dem fristet tanken mer og mer, og hun skulle ikke ta ansvar for noe slikt, fristende som det enn virket. Tankene hennes vandret igjen, og gled til det hun så hardt hadde prøvd å ignorere. Moren og lillesøsteren hennes. Hun snudde på hælen og gikk mot leiligheten hennes i en rask gange.

Døren gikk heldigvis opp, noe som lot til å bety at materielle ting ikke ble affekter noe særlig. Hun gikk sakte inn døråpningen, og ble møtt med et gledefylt men tomt blikk fra lillesøsteren. Det kraftig blonde håret til den lille solstrålen av en jente hang pent i to musefletter over skuldrene hennes. Hun satt med en dukke i hånden, og et dukkehus gjorde at Alexia ikke kunne se hva hun hadde på seg, bare at det var rosa. Søsteren så ganske enkelt helt normal ut. Men det tomme blikket hennes fikk Alexia til å ville falle på gråten. Motvillig gikk hun lengre inn i rommet, og snudde seg. På det åpne kjøkkenet stod moren og fiklet med en pose blåbær, åpenbart til søsteren. Alexia tuslet bort til henne, og ble igjen møtt med et halvveis tomt blikk. Men det var ingen glede der. Det var mer en blanding av oppgitthet og skyld. Alexia visste ikke om hun skulle le eller gråte. Hun tok til slutt sjansen, og prøvde å dra litt av det skittenblonde håret ut av øynene til moren. Ingenting unormalt skjedde. Det var som å være i en utstilling. Ingenting beveget seg men alt kunne flytte seg. Himmel, man kan bare se for seg mulighetene her… tenkte hun, og kunne ikke la være å smile litt. Hun satte seg til slutt ned hos Søsteren sin. <> sa hun, som om Allie kunne høre henne. Så gikk hun ut, hun trengte virkelig å finne ut hvordan hun skulle komme seg ut av dette forvirrende speilbildet av en verden.

Noen minutter senere var hun blitt mer eller mindre vant til å unngå alle menneskene i veien for henne, og fokuserte på å finne noe som ikke hadde stoppet. Men det hjalp liksom ikke. Hun var nesten litt sjokkert. Vinden blåste ikke, men klokkene var en annen sak. De spant som om verden var i ferd med å gå under. Hun stirret på sin egen klokke, som lot til å bytte mellom tallene 14.00, 20.00, og 06.43.
<> Mumlet hun, og stirret opp i to klare, blå øyne. Hun stirret på skikkelsen foran henne, som verken stod stille eller beveget seg som en gal. Han bare sto der. Hun kikket på han en lang stund, og prøvde å skjønne om han virkelig ikke hadde den samme tomheten i øynene hans som de andre. Hun fikk lett svar da han gliste bredt og la hendene sine på skuldrene hennes. <> utbrøt han, og vibrerte nesten av glede. Alexia stirret på han, nesten sjokkert. Da han skjønte hun var overrasket flirte han.
<> sa han, fremdeles munter, til tross. Hun kom seg til hektende og ristet lett på hodet.
<>
Hun mumlet, og døvet ut til slutt, et svakt smil bredt over leppene hennes. Han lo bare.
<> svarte han henne.
Han strakk frem hånden og smilte blidt til henne, som om de hadde møttes under helt normale omstendigheter. Hun tok den og ristet den motvillig men lett. Smilet hans bleket litt. Det var som å se en helt annen person når han ikke smilte. Han var en pen gutt, og hun ville sikkert ha brydd seg om det om de møttes et helt annet sted. Han sto rakrygget, og han hadde på seg en bek hvit skjorte som gjorde han veldig formell, til man så litt lenger ned. Han hadde på seg slitte jeans som satt tett om bena og hoftene hans, og som strakk seg litt over de røde joggeskoene hans. Han hadde virket hyggelig og høflig, men da smilet ikke lenger befant seg på han, virket han nesten truende. Hun merket visst ikke at hun stod og studerte han. Han prikket henne lett på kinnet.
<> sa han. Hun flirte litt. Smilet hans vendte nesten tilbake, men ble mildt sagt avbrutt av noe bak henne. En hånd la seg på hodet hennes.
<> Filos sin stemme var fylt med en blanding av ironi og lettelse.
<> Mumlet hun tilbake.
Filos stirret surt på henne en stund, før han snudde seg mot gutten
<> utbrøt han. Før Alexia kunne si noe om dette, nikket Keiran og var igjen i det blide humøret sitt. Keiran så på Alexia, som åpenbart skjønte at han og Keiran visste noe hun ikke gjorde.
<> Sa Filos, og tittet på dem begge, undrende på om dette var en mulighet. Keiran smilte, og Alexia fikk slett ikke med seg det lure glimtet i øynene hans.
<> Nikket han blidt og smilte. Alexia sukket, og smilte litt tilbake. Hun ble liksom kastet inn i alt dette, og det virket som om hun var den eneste som ikke visste alt om hva som foregikk akkurat nå. Filos sto der og smilte selvtilfreds en stund, til han kom på noe han hadde glemt.
<> Sa han, og grep tak i noe i lommen hans. Ordet endelig gled igjennom tankene til Alexia.  Filos dro ut en konvolutt av lommen sin, og rakk den til dem. Så vinket han, og gikk igjen inn i folkemengden, de rakk så vidt å se en merkelig logo på jakken hans.

Keiran grep tak i armen til Alexia og dro henne med seg bort til en benk inntil en slitt bygning. Den ravet høyt og truende over dem, og ordet ‘’Bank’’ lyste permanent over dørene. Alexia trodde virkelig de ville tatt bedre vare på en bygning full av penger. Hun dumpet ned på benken med Keiran, som rev opp konvoluttens overdådige vokssegl.  <> Kommenterte han, og flirte litt. Hun smilte bare svakt, fremdeles litt gretten over at Keiran visste mer enn henne. Han dro forsiktig ut ett hvitt ark. Siden var mer eller mindre dekket med tekst, skrevet i en mørk blå. Kongeblått, sikkert. Keiran tittet på henne.
<> Spurte han, småforvirret av den småsinte minen hennes. Hun nikket lett og sparket med de blå skoene sine, som lissene hadde gått opp på nå. Han kremtet lett, og skumleste siden, mest for å ikke småstamme.
<< La meg bare si først at det er ikke jeg som formulerer disse setningene, æresord.>> Begynte han, og sukket oppgitt. Han banket seg lett på brystet, og fortsatte i en høylytt stemme.
<> Keiran trakk pusten dypt og stønnet nesten. Så nikket han til Alexia for å vise henne at brevet var over.

Hun så overrasket på han. Chronos virket… som en liten unge. Virkelig, det hørtes ut som når hun hadde passet på søsteren sin. Unger ber alltid de rundt dem om å være med å leke, og brevet virket bare som en veldig formell invitasjon til en lekedag.
<> Sa Keiran stille. Hun nikket, småforvirret. Dette var åpenbart det mest spontane og forvirrende som hadde skjedd henne. Det mest spontane og forvirrende som hadde skjedd noen. Plutselig ble luftet igjen fylt med lyden av mennesker, biler og dyr som beveget seg igjennom gatene. Keiran så rundt seg, og reiste seg.
<> Spurte han, og tittet ned på henne. Alexia nikket, og reiste seg hun også. Hun smilte blitt, og vinket litt til han, før hun begynte å gå tilbake til leiligheten. Da hun snudde seg bukket Keiran lett og smilte ett lurt smil.

Alexia styrtet nesten inn døren, og ble møtt av ett lykkelig skrik. Allie løp bort til henne, og klemte bena hennes. Bak Allie gikk moren forsiktig etter, og smilte lettet til Alexia. Alexia vippet fra ben til ben, og mumlet.
<> pep forsiktig ut av munnen hennes, og moren rufset henne forsiktig i håret.  Alexia smilte litt, sparket av seg de uknyttete skoene, og tuslet inn på rommet sitt. Hun dro frem en slitt rosa bag fra skapet sitt, og la noen småting oppi, blant annet notatboken sin og skift, selv om hun ikke trodde hun ville få bruk for det. Hun nappet med seg bagen, og smilte blitt til Allie, som var plantet ved dukkehuset, i hva hun nå kunne se at var en lyserosa kjole. Moren hennes satt ved skrivebordet i stuen deres og skrev på pcen sin. Hun tittet rundt i leiligheten. Den var liten, men akkurat passe for henne og familien. Et lite kjøkken ledet inn i stuen, der en samling av stoler befant seg midt i rommet, med en tv hengende over veggen. I midten var det ikke noe bord, bare en miks av alle lekene til Allie, og Allie selv. To rom var synlige fra inngangspartiet, soverommene. Alexia hadde eget rom, mens Allie og moren delte det andre. Badet befant seg i hjørnet av leiligheten, og man kunne bare nå det igjennom rommene deres.

Alexia satte seg forsiktig ned ved Allie, som gliste bredt til henne, og rakk henne en dokke. Hun grep forsiktig tak i den, og begynte åndsfraværende å leke med Allie, som helt hadde glemt at søsteren stormet ut for noen minutter siden. Ja… Det hadde bare gått noen minutter, la Alexia merke til. Hun tittet nysgjerrig opp på klokken, som nå gikk helt normalt, og tikket stille. <> Mumlet hun lavt, og Allie tittet opp. <> Mumlet hun tilbake. Allie var aldri ungen til å nekte seg søvn. Hun hadde skjønt gleden av å sove lenge. Alex grep tak i henne, og bar henne forsiktig ut på badet. Hun grep tak i den lille blå tannbørsten, og presset fingeren sin mot leppen til Allie. Allie åpnet munnen på vidt gap. De stod der i noen minutter, hvor Alexia pussete tennene til Allie, gredde håret hennes, tok på henne pysj, og til slutt bar henne til sengs. Så klatret hun faktisk i seng selv, hun orket virkelig ikke fortsette denne dagen.

Da Alexia våknet neste morgen, skjønte hun umiddelbart at noe ikke stemte. Hun reiste seg halvveis opp i sengen, og tittet på klokken på bordet hennes. Fantastisk. Klokkens visere gikk vilt frem og tilbake. Hun sukket skuffet og reiste seg, ordentlig denne gangen. Hun hadde fremdeles på seg klærne fra i går, som hun nå rev av seg, og tuslet bort til skapet. Hun vurderte om hun bare skulle ta sin tid, eller om hun burde tenke på Keiran, og bare velge noe tilfeldig. Det var et lett valg, da Keiran kunne vente i en evighet, bokstavelig talt. Hun dro ut en kongeblå trang topp, og dro den over hodet. Når toppen var på plass, hang det flokete håret i øynene hennes, og det var så og si umulig å bli flytte det, da det bare datt tilbake. Hun ga opp, og dro frem jeans og en veldig overstor svart hettegenser med glidelås på. Hun overkom problemene med skillen og dro på seg klærne, så gikk hun videre inn på badet. Hun grep for en gangs skyld tak i børsten, og dro den hardt igjennom håret sitt. Hodebunnen hennes svidde smått da børsten kjempet hardt mot flokene hennes, noen av flokene hadde sikkert vært der i noen dager allerede. Å gre hår var bry og unødvendig. Til slutt subbet hun inn i stuen. Det var som å se på ett stillbilde. Både moren og søsteren satt stille ved bordet. Allie satt i den blå nattkjolen sin, og var i ferd med å bite i seg en brødskive. Moren satt og smilte til henne, med en kopp kaffe i hånden. Igjen fylte det tomme blikket øynene deres, langt mer enn de andre følelsene, som lå begravet bak det glassaktige blikket. Men følelsene var der. Hun kunne fremdeles se gleden i morens øyne. Det lekne fliret til Allie glitret og kunne nesten trosse tomheten. Nesten. Hun sukket og grep tak i baggen sin. Hun sparket på seg skoene, og knyttet dem motvillig, selv om hun tvilte på om hun ville ha snublet i dem uansett. Hun gikk forsiktig ut av døren.

+Hun var i ferd med å gå ned trappen, men den var blokkert. To gutter sto i trappen, helt stille. Hun sukket grettent. De blokkerte hele veien. Jeg må visst klatre over dem. Hun var i ferd med å prøve å komme seg forbi, da en av guttene grep tak i henne, og smilte.
<<Hyggelig å møte deg!>> Utbrøt han høyt, noe som fikk den andre gutten, som lignet utrolig mye, til å fnise. Hun så forvirret på dem, hun nektet å tro at dette faktisk hendte. Vent, hun var faktisk forvirret over at noe beveget seg! Alexia ristet grettent på hodet. Guttene så forvirret på henne.
<<Går det bra med deg?>> Spurte de i kor. Hun nikket, men skulte på dem. De så virkelig ut som tvillinger ut ifra en bok. De svarte jeansene og hvite skoene lot til å ha vært kjøpt samtidig, sammen, og samtykkende. Den eneste forskjellen på dem som var åpenbar, var at den ene hadde en blå t-skjorte på, og den andre hadde en grønn, ellers lik t-skjorte. Hun takket dem dypt inni seg for at hun gjorde det lettere å se forskjell på dem. Gutten i den grønne t-skjorten, som gjorde mye ut av å blokkere veien for henne, strakk ut hånden, smilende.
<<Jeg er Echo!>> Sa han høylytt, og strakk frem hånden sin. Alexia grep den tvilende.
<<Filos har fortalt oss alt om deg!>> Fortsatte han. Så klart hadde han det. Hun tok surt imot hånden, og ristet den lett. Filos irriterte henne bare mer og mer. Den andre gutten stod fremdeles bare og smilte til henne, og ga ikke noe hint til å ville hilse på henne. Alexia takket han uendelig inni seg. Echo dultet til han, men gutten ristet vilt på hodet, og smilet hans var nesten i ferd med å dette av.
<<Dette,>> Begynte Echo, og pekte på broren.
<<Er>> Echo ble avbrutt av at broren grep hardt tak i han, og ristet veldig på hodet. Hun så overrasket på han. Echo dyttet han forsiktig inntil veggen.
<<Page! Det var det jeg skulle si, dette er broren min Page!>> Avsluttet Echo endelig, og Page gled ned på trappetrinnet, i hva som virket som uendelig flauhet. Det var nok åpenbart at han var enig med Alexia i at han ikke hadde et særlig mannlig navn. Echo tittet ned på han, og Alexia var ikke sikker på om han smilte lattermildt eller viste medlidenhet. Page strakk ut hånden, og Echo grep tak i den, og dro han opp fra sin plass på trappen.
<<Jeg tør med andre ord gjette at dere også er med på dette?>> Spurte Alexia, smått usikker på om hun hadde formulert setningen sin riktig. De nikket begge.
<<Vi fikk brevet, og ærlig talt syns vi det høres gøy ut!>> Svarte Echo, fylt med ekstase, Page nikket derimot bare smått på hodet. Alexia så sjokkert på dem. Til slutt ristet hun bare på hodet, og dyttet seg forbi dem ned trappen. Hun gikk hele veien ut av leiligheten, men hørte to par fottrinn etter henne. Hun tuslet igjennom byen uten problemer, og kunne så vidt høre små samtaler mellom tvillingene. De kunne ikke være stort eldre enn henne. De hadde begge pent stylet hår, som var gredd til venstre. Echo var mye mer spretten enn Page, som diltet litt etter, og det så ut som at han prøvde så hardt han kunne å holde følge. Hun tuslet videre til banken, og dumpet ned ved siden av den mildt sagt irriterte Keiran. Minen hans gikk fra irritert til rett og slett sjokkert da han så Echo og Page som tuslet etter henne. Han stirret vilt frem og tilbake mellom Alexia og tvillingene.
<<Uhm… Alexia?>> Begynte han, og så forvirret på henne. Hun sukket veldig, og snudde seg mot Echo og Page. Hun tok tak i armene deres, og dro dem bort til Keiran. Hun stirret på Echo, som tok hintet og smilte vennlig til Keiran.
<<Så, jeg er Echo, dette>> Startet han, og siktet igjen til broren, nesten på samme måte som når han hilste på Alexia.
<<Er broren min, Page!>> avsluttet han, og flirte til Page, som bleknet veldig, og hadde skjønt at det ikke ville hjelpe om han prøvde å stoppe han. Uttrykket til Keiran var nesten skremmende. Man kunne ikke se om han var redd, forvirret, eller direkte sint på dem. Han satt med armene i kors, og kastet lett på det blonde håret hans, bestemt på å oppføre seg som ett barn. Hun var i ferd med å si noe, men ble straks avbrutt av en sterk røyklukt i luften.

Alle fire snudde seg raskt. På toppen av en hvit bygning Alexia gjenkjente som en klesbutikk hun hadde vært innom en eller annen gang, stod en direkte pompøs mann. Hun sukket. Så klart. Han var kanskje ikke den mest gjenkjennbare mannen- greit, det var en løgn. Det rosa håret hans lyste som et varseltegn på hodet hans. Når hun så på han nå, gled det tilbake en mye bedre beskrivelse av han, enn hun tidligere hadde fått med seg. Hun burde ha la merke til de ravgule øynene. Hun burde virkelig ha lagt merke til den kraftig flerfargede dressen hans. Freidigheten hans lyste sterkt på ansiktet hans. Bak han stod Filos. Filos møtte blikket hennes, og uttrykket hans fortalte henne at han faktisk var litt skuffet over å ha kalt Chronos deres leder. Det var som om han stille skrek at han bare var barnevakten hans. Hun gliste litt til han, men blikket hennes gled raskt til den andre skikkelsen bak Chronos. Alexia kunne ikke huske å ha sett henne før, men et navn prikket henne hardt i bakhodet. Martos. Martos var navnet på noen i brevet fra Chronos, Og mest sannsynlig navnet på jenta litt ved siden av Filos, ettersom hun ble nevnt i sammenheng med han. Chronos kremtet, og slo seg lett på brystet.
<<Vel!>> Sa han høylytt.
<<Om ikke alle vet hvem jeg er, vet jeg om minst en som sikkert har skjønt det!>> Fortsatte han, og flirte blidt til Alexia. Hvordan han skjønte hvor hun stod blant blandingen av mannekeng-lignende folk og dyr, var uforståelig. Hennes forsøk på å forstå hvordan han klarte det ble avbrutt av tanken på at hun stod i en verden der tiden var stoppet og stirret på en mann med rosa hår og flerfarget dress. Det satte en lett stopper for dette. Chronos lente seg fremover, og smilte til et punkt blandt alle menneskene, som de ikke helt kunne se. Alexia stirret opp på det rosa hodet. Noe var galt. Hvorfor hadde det i det hele tatt vært en røyklukt? Hun var i ferd med å spørre da hun fikk svaret sitt. En høylytt eksplosjon kom fra bak trioen, så stod den hvite bygningen i flammer. Chronos sitt smil vred seg om til ett ondskapsfullt glis, og hun kunne nesten sverge på at det eneste som manglet nå var kampmusikken. Chronos flyttet blikket sitt, og så nå ut i hva som virket som intet.
<<Okey! Dere forventet vel ikke at jeg bare ville ha søte små samtaler med dere hele tiden? Nei, jeg vil ha det gøy! Så, for å si det slik, det er alltid en slags trussel i lekene mine. I dag er risken at om dere ikke blir ferdig innen… Ja, la oss si klokken seks, nekter jeg å bli kvitt disse flammene, og… vel kort sagt det blir en stor brann her, i virkelig tid. Ja, det syns jeg var en god idé!>> Ropte Chronos, stemmen fylt av fryd. Ved hjelp av stillheten rundt henne, kunne hun så vidt hør noen bevege seg noen meter borte. Chronos sto og fniste som en liten jente, og fulgte med. Han stod bare der en stund, flammene høylytte. Det så nesten ut som at han ikke helt visste hva han skulle gjøre selv.
<<Jo!>> Begynte han endelig.
<<I dag, den første dagen av syv, får dere i oppgave å leke gjemsel!>> Fortsatte han. Alle stirret rart på han, selv Filos og den antatte Martos. Han så rundt seg i vill forventning.
<<Martos og Filos skal gjemme seg!>> Forklarte han, og etterlot både Filos og Martos i en tilstand av sjokk.
<<Rettere sagt, Martos og Filos drar til hvert sitt tilfeldige sted midt i denne fine lille byen. Og dere, de åtte personene jeg valgte ut i går, må finne dem!>> Fortsatte han, lettere skuffet over at han trengte å forklare noe som helst til dem. Nå var det Alexia, Echo og Page sin tur til å bli sjokkert. Åtte personer? Hun hadde så vidt møtt tre! Keiran satt bare og fulgte med, leppene hans trukket opp i et nesten usynlig smil.
<<Det høres lett ut, jeg vet. Men! Dere får kun tre hint til hvor de befinner seg. To av dem vil være personlige. Altså, hint som bare gjelder for ett individ blant dere. Om ikke minst tre par finner Filos, og tre par finner Martos, så blir ikke disse flammene like koselige og falske. Uansett! La oss si at et par finner Filos, men de finner også Martos! Det teller da som et par på hver. Om du vil gjøre alt du kan, er det best om du prøver å finne begge. Greit, vi tar tipsene til Martos først!  Hm, la oss se.>> Chronos tenkte seg om en lang stund, og tittet på Martos. Den rødhårede jenta smilte, og hvisket noe i øret hans, før hun klatret ned og løp avgårde. Chronos flirte blidt og begynte å tenke igjen. <<Tja, tipsene blir visst: Keramikk, Fall, Nedlagt.>> Umiddelbart hørte de høylytte bevegelser fra det punket Chronos hadde smilt til. Selv satte Alexia seg ned ved Keiran, og Echo og Page satte seg ved siden av Alexia. De satt der, direkte undrende. De hadde ikke en gang møtt Martos før, hvordan skulle de finne ut hvor hun befant seg?
<<Kunne vi ikke bare ignorere Martos og prøve å finne Filos?>> Spurte Echo, og stirret på Alexia og Keiran. Keiran ristet skuffet på hodet.
<<Vi skulle være tre par som fant dem begge. Jeg tør gjette av siden vi er åtte personer, er det fire lag. Jeg tør også gjette at siden de andre lot til å ha beveget seg passe fort, er det de som personlig visste noe om Martos, altså tror jeg Martos og Filos fikk ansvaret for to personer hver. Derfor, selv om de to andre lagene finner Martos, må i hvert fall enten jeg og Alexia eller dere finne henne også.>> Forklarte han, men et hint i stemmen hans virket ikke skuffet i det hele tatt. Han hørtes faktisk veldig… samarbeidende ut, som om han slett ikke hadde noe imot det som hendte. Alexia ristet på hodet. Dustete konspirasjonsteorier. Echo stirret tomt ut i luften og prøvde desperat å komme på noe som hadde med hintene å gjøre.
<<Hva om vi bare rusler litt rundt, for nå?>> Spurte han undrene, og tittet på dem. De tre nikket, og reiste seg. Echo reiste seg etter dem, og tittet på Alexia og Keiran.

<<Kjenner dere hverandre fra før?>> spurte Echo, og så på dem. Alexia ristet på hodet og begynte å gå, men Keiran flirte lurt. Echo så overrasket på han, men tuslet etter dem.

Byen virket veldig tom til å være så full. Menneskene rundt dem ga dem slett ikke følelsen den vanligvis ville ha gjort. Page subbet langsomt etter Echo, som virket veldig engasjert i den meningsløse utforskningen deres.  Keiran holdt klart øye med Echo og Alexia. Når Alexia tittet på han iblant, smilte han bare vennlig.
<<Alexia!>> Utbrøt Echo, lykkelig. Alexia tittet på han, spørrende.
<<Hm?>> mumlet hun. Han flirte ondskapsfullt, og dultet til en av personene rundt dem, som datt livløst på den neste, som igjen falt videre. Alle tre gispet forskrekket, og stirret på han, som stod der med det største gliset de hadde sett til nå. Alexia grep takk i Keiran, og stammet livredd.
<<Hva gjør vi når tiden begynner igjen!?>> Spurte hun, og ristet. Keiran la bare hodet i den ene ledige hånden sin, og stønnet irritert.
<<Vi kan muligens forvente noen høylytte skrik snart.>> Mumlet han gjennom hånden sin. De manøvrerte seg nå over et titall kropper, og tuslet videre, fremdeles litt truffet alle tre, bortsett fra Echo, som virket direkte stolt. Page hadde ikke sagt noe på en lang stund, bortsett fra en stille mumling iblant, som ingen klarte å tyde. Alexia løsnet seg forsiktig fra Keiran, og nærmet seg han.
<<Page?>> Spurte hun forsiktig. Page tittet opp på henne, med ett ganske tomt og spørrende blikk.
<<Hva er det du tenker på?>> Alexia så på han, og Keiran fulgte igjen med dem nøye, det begynte ærlig talt å bli skremmende.
<<Vel, om vi bare tenker på Nedlagt, så kan vi vel undersøke noen av de ned->> Begynte Page, men ble avbrutt av et barnslig skrik.
<<Folk! Hei, folk! Folk Folk Folk!>> Ropte en jente, som ikke lot til å være eldre enn syv. Hun ble fulgt av en gutt, som lot til å bare være noen få år yngre enn Alexia. Håret hennes var bustete, langt, og en sterk rødbrun. Hun løp mot dem, slik at den blomstrete kjolen hennes flagret vilt rundt henne. Gutten tuslet etter på henne, kledd helt normalt i en hvit hettegenser og blå jeans. Håret hans var kort og blondt, ikke tydelig stylet, men Alexia mistenkte at det var stylet uansett. Jenta løp raskt bort til dem, og krasjet nesten inn i Page. Gutten gikk bort til henne, og løftet henne lett opp på skuldrene sine. Hun mumlet surt, og slo han lett på hodet, selv om det ikke lot til at hun virkelig prøvde å skade han. Han smilte svakt, og tittet på dem.
<<Jeg tør gjette at dere er med på dette også?>> Spurte han forsiktig, fremdeles med jenta furtende på hodet hans. Alexia nikket blitt, tvillingene gliste, og Keiran så igjen lettere irritert ut. Gutten smilte til dem
<<Jeg er Christoph. Dette er Dallas. Jeg var leksehjelpen hennes fram til dette, så vi havnet sammen.>> Forklarte han. Dallas vinket på skuldrene hans. Alexia så overrasket på dem.
<<Så dere kjenner hverandre fra før av?>> Spurte hun, og tittet på Keiran, som så mer sjokkert ut enn overrasket.
<<Ja? Alle kjenner hverandre fra før! Jeg trodde dere også visste det? Martos fortalte oss det!>> Sa han, noe som fikk både Echo, Page, og Alexia til å stirre på Keiran, som fremdeles hadde den sinte minen sin bredt over seg. Han flyttet blikket sitt uskyldig til Alexia. Som for å bevise at han ikke skjønte noe selv, trakk han på skuldrene lett, og lagde en grimase, den irritable minen bare hvilende over det uskyldige ansiktet hans. Dallas og Christoph så forvirret på dem.
<<Hm? Kjenner dere ikke hverandre?>> Spurte Christoph. Keiran og Alexia ristet begge på hodet. Christoph så ekstremt vantro ut. Han stirret på dem en lang stund, til Dallas grep tak i han.
<<Det var lissom en grunn til at vi lette etter dem da!>> Ropte hun. Christoph stirret anklagende på henne en stund, sukket, og snudde seg tilbake mot kvartetten.
<<Jo, altså, vi kan hjelpe dere med å finne Martos, om dere hjelper oss med å finne Filos, fordi ærlig talt er dette første gangen vi har sett han i det hele tatt.>> Forklarte han, og Dallas smilte til dem igjen. Alexia gliste.
<<Det høres greit ut. Jeg er Alexia. Dette er Echo, Page, og Keiran. Vi kom hit via Filos>> Hun pekte frem og tilbake mellom resten av kvartetten, for å forklare hvem som var hvem. Echo flirte blidt, og tok tak i Page, som så ned i bakken.
<<Du kjeftet ikke når hun sa navnet ditt!>> Utbrøt Echo plutselig.
<<Jeg rakk ikke.>> Mumlet Page surt tilbake. Alexia bare gliste til dem, så snudde hun seg mot Dallas og Christoph.
<<Greit nok, vet dere hvor Martos er?>> Spurte Alexia, og tittet nysgjerrig på Dallas og Christoph. Kvartetten så spent på dem
<<Vel! Jeg kan forklare dette. Altså, de personlige tipsene? Vi forstår ikke det som var rettet til oss, altså keramikk. Derimot vet vi allerede at Martos må være på det stedet hun møtte Sina, det er altså en av jentene i det siste laget, siden hun hetet Sina Fall, så ja det er egentlig alt vi vet, beklager.>>  Konstaterte han. 

Kvartetten, og selv Dallas, stirret på han. Han så bekymret på dem.
<<Beklager ok?>> Utbrøt han. Keiran snudde ryggen til han, og stønnet bittert.
<<Vi har rundt tre timer på oss.>> Mumlet han. Alle snudde seg mot han nå.
<<Hvordan vet du det?>> Spurte Dallas, og gjemte seg halvt bak hodet til Christoph. Et lite øyeblikk stirret Keiran nesten psykotisk på alle utenom Alexia, så gliste han.
<<Det finnes en ting kalt biologiske klokker, da man bare tør gjette hva tiden er. Jeg har alltid vært god på slikt. Så… skal vi bare begynne å lete etter noe nedlagt da, som Page nevnte?>> Sa han raskt, og begynte å gå. Resten tuslet etter han, men Alexia kunne så vidt høre han mumlet det engelske ordet tomfoolery.

Da de gikk lærte de raskt mer om Christoph, Dallas, Echo og Page. Echo og Page gikk faktisk i parallellklassen til Alexia, men så klart hadde hun ikke lagt merke til det, da et tvillingpar blant tusen av elever ikke var så åpenbart. Det og det faktum at de sjeldent forlot klasserommet deres. Christoph var 15, altså bare ett år yngre enn Alexia. Han gikk på en privatskole, som forklarte hvorfor hun ikke hadde sett han også. Han jobbet som leksehjelp, og på grunn av Dallas sine forferdelige prestasjoner, var det henne han kjente best. Hun var ikke direkte dum, men konseptet om å imponere og arbeide var ekstremt fremmed for henne, og hun foretrakk å bare vise fram evnene sine når hun selv hadde lyst. Men Christoph hadde visst nok overtalt henne til å stole på at det å gjøre lekser og å faktisk svare på prøver kom til å gjøre henne godt videre i livet hennes. Keiran gadd ikke nevne stort om seg selv, bortsett fra at han var veldig populær på skolen sin, som han ikke ga navn på, og at foreldrene hans, som han heller ikke ga navn på, var skilt. Selv forklarte Alexia at hun bodde alene med moren Anne og søsteren Allie, fordi faren deres hadde overdådige forventinger om verden rundt dem, og hadde dratt på en fotograf-reise rundt jorda. En smålig kommentar om hvor klisje det virket hadde sikkert unnsluppet leppene til Echo hadde ikke Page dyttet til han og smilt bredt til Alexia. Da de vandret merket hun at Christoph desperat prøvde å forstå hva Keramikk betydde for han. Dallas satt fremdeles på skuldrene hans og viftet med bena sine. Alle kunne høre hans stille mumling.
<<Keramikk Keramikk Keramikk Keramikk>> Mumlet han konsentrert. Echo tittet nesten bekymret på han, noe alle andre også sikkert ville ha gjort, hadde det ikke vært for at de selv var veldig fokusert på å finne ut hva det betydde. Selv Dallas så fokusert ut, og hun hadde bare sittet og glist meningsløst. Alexia tittet forsiktig på Keiran. Man ville vel tro han var fokusert han også, men glimtet i øyet hans fortalte henne av en eller annen grunn noe helt annet. Som om han visste nøyaktig hvor de skulle, men ikke ville si det. Slutt! Tenkte hun, og slå seg hardt i pannen, noe som fikk Keiran til å snu seg og se rart på henne.
<<Går det bra med deg?>> Spurte han forvirret, litt bekymret og litt lattermild.
<<Jeg er så dust.>> Mumlet hun surt. Han flirte, og rufset henne i håret, forsiktig, som om de var gamle venner. Hun smilte litt til han, og følte seg faktisk bedre. Det var en varm følelse i kroppen hennes, og all skepsis gled ut av henne. Echo gliste lurt til henne, og hun visste så alt for godt hva han siktet til. Hun tuslet bort til Echo, og dyttet lett til han.
<<Slutt, jeg har kjent han nesten like lenge som deg, dette er ikke en klisje tenåringsfilm.>> Konstaterte hun surt, og stirret på han, men han flirte litt.
<<Kanskje ikke en klisje tenåringsfilm, men ærlig talt. Tiden har Stoppet, Alex.>> Begynt han. Hun så overrasket på han. Siden når begynte han å kalle henne Alex?
<<Om vi ikke er i en klisje tenåringsfilm, er vi i hvert fall i en klisje film av ett eller annet slag.>> Mumlet Page, for å avslutte brorens setning. Echo gliste, og strakk opp hånden, slik at Page ga han en rolig, og lettere flau high five. De tuslet igjennom byen som om de alltid hadde vært venner. Christoph og Dallas virket litt mer fraværende, men det kunne ha mye å gjøre med at de følte et så stort ansvar for å finne Martos. Alexia tenkte litt på Martos faktisk. Om hun skulle si det rett ut, så Martos litt ut som en stereotypisk domina. Svart skinnjakke med en kort, lilla, og tilsynelatende stroppløs kjole under. Det svarte, nesten lilla håret hennes var satt opp i en hestehale, hvor luggen hang løst i ansiktet hennes, og rammet det inn. De grønne øynene hennes lyste opp, og ble best beskrevet slik folk flest beskriver sjalusi. Høyhælte og glitrende sko hjalp henne å oppnå Filos sin høyde. Hun var nydelig. Det lekne smilet hun hadde hatt på leppene hennes lot til å fortelle så evig mye om personligheten hennes. Alexia sukket lett. Hvordan skulle de liksom finne henne?
<<Christoph… Vi er dumme.>> Mumlet Dallas lavt. Christoph tittet opp på henne.
<<Vi er så kjempedumme!>> Fortsatte hun, mye høyere. Hun slo seg selv i pannen og gjentok ordet ’’dumme’’ en god stund før hun endelig forklarte.
<<Hvilken del av hjernen vår fortalte at Chronos ikke er en løgner! Så klart er han en løgner! Som om Keramikk har noe med deg eller meg å gjøre! Om vi bare legger dette i kontekst, så kan vi legge sammen Nedlagt og Keramikk så er det jo åpenbart hva vi skal fram til, er det ikke? Og om ikke jeg tar feil, er det bare en blokk i dette området som er nedlagt, en del av handelsgaten! Altså, kan det ikke ha vært en keramikkbutikk, som er ett fantastisk ord, der?>> Forklarte hun, og stirret på dem. Ett åpenbart svar til dårlige hint? Tenkte Alexia. Chronos kunne ikke være så dum… Kunne han? Vent, det var et dumt spørsmål. Så klart kunne han det! Alt hun hadde hørt om han var at han var barnslig og pompøs! Han måtte være så dum! Hun så på Dallas som om hun var et geni, og styrtet mot handelsgaten, med resten løpene etter henne. Hun unngikk lett alle menneskene, men det var vanskeligere for Christoph, så klart. Han hadde Dallas sittende på skuldrene hans, og hun gjorde alt i sin makt for å gjøre ting vanskeligere for han. Echo holdt Page hardt fast, broren hans var mye mindre engasjert enn han. Til slutt gikk Keiran i en rask gange etter dem alle. De passerte bygning etter bygning, til de kom fram til en gate med butikker på hver side. En blanding av harry neon-lys og elegante titler preget bygningene mens de gikk, til de slutt kom til akkurat det de lette etter. Et tomrom mellom to bygninger. Mellom bygningene var det en åpenbar ruin. Første etasjen lot til å fremdeles være der, men sang på siste verset, som om den protesterte stille mot sin egen slutt. To falleferdige bokstaver hang et stykke fra hverandre. F og K. Og inne i den dør-løse åpningen, satt jenta de så lenge hadde lett etter. Fliret hennes hånet dem, og hun sparket de høyhælte skoene sine i bakken. Luggen hennes dekket nesten øynene hennes, men på en pen måte, absolutt ikke som Filos. Hun satt der i ruinene, på en bit av murveggen som sikkert en gang hadde sett elegant ut.